Skal Norge både opprettholde en sjenerøs velferdsstat og styrke forsvarsevnen, må arbeidslinjen stå sentralt.

I en tid der det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa gjennomgår fundamentale endringer, står Norge overfor en krevende balansegang mellom velferdsstatens tradisjonelle forpliktelser og et økende behov for å styrke landets forsvarsevne.

Russlands vedvarende aggresjon i Ukraina og USAs signaler om at europeiske Nato-medlemmer må ta større ansvar for egen sikkerhet, stiller oss overfor vanskelige prioriteringer i årene som kommer.

Tallenes tale er ikke til å ta feil av: I statsbudsjettet for 2025 økte utgiftene til helserelaterte ytelser, altså til uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og sykepenger, med over 20 milliarder kroner. Det er mer enn økningen til forsvarsbudsjettet på 19 milliarder. Dette synliggjør en ubalanse som ikke er bærekraftig nå, og i alle fall ikke på lengre sikt.

Den demografiske utviklingen med en aldrende befolkning gir naturlig nok flere pensjonister. Samtidig sliter vi med et vedvarende høyt sykefravær sammenlignet med andre land. Særlig urovekkende er den kontinuerlige veksten i antall uføretrygdede, med statistikk som viser at hele 17 nye personer blir registrert som uføre hver eneste dag.

Støre-regjeringens innstramminger av innleieregelverket, midlertidige ansettelser samt deltid har ført til at altfor mange har fått en lengre vei til arbeidslivet. Både innleie og midlertidige ansettelser ga tusenvis av mennesker en fot innenfor arbeidslivet.

Når altfor mange står utenfor arbeidslivet, mister vi verdifull arbeidskraft som kunne bidratt til å styrke forsvarsevnen vår – både i Forsvaret men også i industrien som leverer materiell og tjenester til Forsvaret. Skal vi bygge et robust forsvar, trenger vi ikke bare penger, men også kompetente hender og hoder som kan bemanne og utvikle våre forsvarssystemer.

Parallelt med disse utfordringene står Norge overfor et endret sikkerhetspolitisk bilde. Russlands invasjon av Ukraina har fundamentalt endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. USA har signalisert tydelig at europeiske Nato-medlemmer må ta større ansvar for egen sikkerhet, og Norge og de europeiske Nato-landene må i mye større grad kunne stå på egne bein.

Dette betyr at Norge må investere betydelig mer i forsvarsevne i årene som kommer. En styrking av Forsvaret er ikke lenger et valg, men en sikkerhetspolitisk nødvendighet. Dette vil kreve ressurser som må hentes fra andre steder. Det vil kreve omprioriteringer i budsjettet, men det vil også kreve en omprioritering av arbeidskraften. Enklere sagt: flere må i jobb og enkelte må stå lenger i arbeid.

Forsvarsindustrien er allerede i dag preget av knapphet på kvalifisert arbeidskraft. Ingeniører, teknisk personell og spesialister med relevant kompetanse er mangelvare. Når vi samtidig ser at tusenvis står utenfor arbeidslivet, har vi en situasjon der vi ikke bare kaster bort verdifulle ressurser, men også aktivt undergraver vår evne til å bygge et sterkt forsvar. Hver person som kunne vært i jobb, men som i stedet mottar trygd, representerer en tapt mulighet til å styrke vår forsvarsevne.

Skal Norge både opprettholde en sjenerøs velferdsstat og styrke forsvarsevnen, må arbeidslinjen stå sentralt. Flere må inkluderes i arbeidslivet, og færre må ende opp på langvarige helserelaterte ytelser. Dette handler ikke om å svekke velferdsstatens grunnleggende sikkerhetsnett, men om å sikre at det brukes der det virkelig trengs.

Arbeidslivet må bli mer fleksibelt for å inkludere personer med varierende arbeidsevne. Det trengs mer målrettede tiltak for de som står utenfor arbeidslivet.

Samtidig må vi sikre at det lønner seg å jobbe for dem som kombinerer sosiale ytelser med arbeidsinntekt, og at det blir enklere å gå fra ytelse til arbeid og lønn.

Enhver person som kan bidra i arbeidslivet, selv med redusert kapasitet, representerer en ressurs for samfunnet. Ved å legge til rette for at flere kan delta etter evne, frigjøres ressurser som kan rettes mot helt nødvendige investeringer i landets sikkerhet og forsvar.

Norge står ved et veiskille der vi må balansere velferdsstatens tradisjonelle forpliktelser med nye sikkerhetspolitiske realiteter. Denne balansegangen krever at arbeidslinjen styrkes og at flere inkluderes i arbeidslivet. Ved å redusere velferdsutgiftene gjennom økt arbeidsdeltakelse kan vi frigjøre menneskelige og økonomiske ressurser til forsvar og sikkerhet uten å svekke velferdsstatens kjerneverdier.

Dette er ikke bare et spørsmål om økonomiske prioriteringer, men om Norges framtid som et trygt og velstående samfunn. Ved å ta disse utfordringene på alvor nå, kan vi sikre at både velferdsstat og forsvarsevne står sterkt i møte med framtidens utfordringer.