Stortingskandidat, Helene Røsholt svarer Odin A. A. Bohmann etter hans innlegg i Varden og TA:

Ja, vi må investere i ungdom – men vi må også beskytte samfunnet.

Bohmann spør: Har vi noen som helst god erfaring med at ungdom blir klokere av å bli låst inne?

Det er et viktig spørsmål – og det fortjener et ærlig svar. For svaret er: Det kommer an på hva man mener med «låse inne».

I Norge har vi institusjoner og ungdomsenheter med kompetanse på både behandling og rehabilitering. Der får unge hjelp, støtte og struktur – nettopp for å komme seg ut av destruktive livsløp. Det handler ikke om å straffe for å straffe, men om å gripe inn på en måte som gir både ungdommen og samfunnet en sjanse. Vil virkelig Bohmann at ungdommer som er helt ute av kontroll – som raner andre barn, selger dop, trekker kniv, kler dem nakne for å presse dem til ikke å anmelde og begår grov vold – skal få fortsette uten konsekvenser?

Forebygging er og blir helt avgjørende. Derfor satser Høyre blant annet på å styrke politiets forebyggende enheter, etter at de dessverre ble svekket under dagens regjering. Bohmann kritiserer Høyre, men glemmer å nevne at det er hans eget parti som har stått bak kutt i det viktige, forebyggende politiet. Det er rett og slett useriøst.

Samtidig må vi erkjenne at forebygging alene ikke alltid virker. I en ideell verden kunne vi forebygge alt. Men i møte med ungdom som begår lovbrudd på lovbrudd, som terroriserer nærmiljø og skaper utrygghet for andre barn – da må samfunnet reagere. Ikke for å gi opp ungdommene, men fordi vi skylder både dem og samfunnet rundt at vi tar ansvar.

Det er faktisk også et spørsmål om rettssikkerhet for alle andre barn og unge. Hva med 12-åringen som blir ranet på vei hjem fra skolen? Hva med småbarnsforeldre som ikke lenger tør sende barna til nærbutikken? Det er ikke bare den kriminelle ungdommen som trenger trygghet og hjelp – det gjør lokalsamfunnet også.

Bohmann advarer mot raske og populistiske løsninger. Det gjør vi også. Men når vi peker på behovet for å fjerne enkelte unge fra gata – midlertidig, med mål om rehabilitering – er det ikke populisme. Det er realisme. Og det er ansvarlig politikk. Høyre ønsker ikke fengsel som førstevalg. Vi ønsker egnet institusjon med behandling og tett oppfølging – både for ungdommens skyld og for fellesskapets trygghet.

Ekspertgruppen Bohmann viser til har mange kloke vurderinger. Men å ignorere det faktum at noen unge – ofte med store psykososiale problemer – utøver grov vold og alvorlig kriminalitet, og samtidig hevde at vi skal møte dem med enda flere ungdomsklubber alene, det er naivt.

«La oss investere i ungene våre, fremfor å låse dem inne», skriver Bohmann. Men dette er ikke et enten-eller. Vi må investere i ungdom – tidlig, bredt og helhetlig. Men vi må også være villige til å sette inn kraftige tiltak når alt annet har sviktet. For noen ungdommer er det først når samfunnet setter foten ned, at hjelpen faktisk når inn.

Vi bruker allerede milliarder på dette feltet hvert år. Likevel blir kriminaliteten grovere, og ungdommene som begår den stadig yngre. Noen individer må – midlertidig – bort fra gaten. Av hensyn til tryggheten i samfunnet, og av hensyn til dem selv.

Det er ingen enkel løsning. Men det er en nødvendig del av en helhetlig politikk. Høyre er klar for å ta det ansvaret.