Verdensarvstatus og forpliktende finansieringsplan

Å få tildelt verdensarvstatus innebærer ansvar for ivaretakelse og utvikling av verdensarvstedene for å sikre at de opprettholder de kvalitetene som har kvalifisert de for en plass på UNESCO’s verdensarvliste.

Verdensarvstatus tildeles steder med «enestående universelle verdier» (UNESCO) etter en lang og omstendelig prosess. Norge har åtte særegne verdensarvsteder fordelt på 20 kommuner som staten, gjennom sin søknad om og aksept av verdensarvstatus, har det overordnede ansvaret for.

• Bergkunsten i Alta
• Røros bergstad og Circumferensen
• Bryggen i Bergen
• Urnes stavkirke
• Vegaøyan
• Geirangerfjorden og Nærøyfjorden
• Struves meridianbue
• Rjukan-Notodden Industriarv

Å få tildelt verdensarvstatus innebærer ansvar for ivaretakelse og utvikling av verdensarvstedene for å sikre at de opprettholder de kvalitetene som har kvalifisert de for en plass på UNESCO’s verdensarvliste. UNESCO stiller krav til om satsing og ivaretakelse: Verdensarvstedene skal forvalte verdien av arven, samt legge til rette for utvikling og formidling. Nært opp til dette ligger også et stort potensial for utvikling av en turismenæring rundt stedet, noe også lokale næringsdrivende kan både bidra til og dra nytte av. Flere av stedene har etablert egne Verdensarvsentre som er godt besøkt av turister både fra inn- og utland, og formidling av de særegne egenskapene ved hvert verdensarvsted står i fokus. Her finner vi store muligheter til samarbeidsprosjekter innen f.eks. forskning, byggvern og forvaltningsplaner.

Rjukan-Notodden Industriarv (RNI) er den foreløpig siste på listen over verdensarvsteder i Norge, og ligger i de tre kommunene Notodden, Tinn og Vinje. Det er det største verdensarvobjektet i landet, og statusen som ble tildelt i 2015 er basert på Norsk Hydros etablering av industri på tidlig 1900-tall og påfølgende kritiske bidrag til økt landbruksproduksjon nasjonalt og internasjonalt gjennom sin kunstgjødselproduksjon.

Statusen hviler på fire verdier/søyler: Kraften, transportveiene, fabrikkene og byutviklingen. Den ene søylen, transportårene, står nå på vaklende grunn. De er nå i en kritisk tilstand, og strakstiltak må settes i gang for å bevare de. Dette gjelder særlig for fergene Storegut og Ammonia, som det er tvingende nødvendig å få opp på slipp i løpet av 2025 før de går tapt, samt Tinnosbanen (25 km togbane mellom Notodden og Tinnoset stasjon/slippen på Tinnoset fergeleie) og Krossobanen (taubane for arbeidere på Rjukan). Det er startet prosesser både på Tinnosbanen og Krossobanen, men finansiering er vanskelig og går svært sakte. Forpliktelsen til Tinnosbanen er å sette banen i stand slik den var ved fredningstidspunktet i 2009 (hvor den fremdeles var høyst kjørbar), og Staten gjennom BaneNOR er ansvarlig for oppfølging av dette. Så har imidlertid ikke skjedd.

Så langt har ikke Stortinget innfridd sitt ansvar overfor RNI. Hvis verdensarvstatus betyr noe for videre satsing på kultur, opplevelse og turisme i Telemark, så må dette nå bli høyere prioritet i både budsjetter og strategiutvikling regionalt og nasjonalt. Det må legges inn i forpliktende planer og strategier, slik at planverket blir enkelt å iverksette, strategiene blir tydelige og prosessene blir gjennomsiktige.

Bevilgningene til Riksantikvaren (kap. 1429 Post 79) som ivaretar alle våre åtte verdensarvsteder er til og med dokumentert lavere i dag enn det de var i 2014, året før RNI ble tildelt verdensarvstatus. Dette harmonerer dårlig med en vilje til å ivare ta og satse på utvikling og fremdrift, og med det ansvaret Norge som vertsnasjon har sagt ja til å ta. Vi vil ha åtte sterke og unike verdensarvsteder – da må vi også legge til rette for det. Dette er et ansvar vi ikke kan gå fra, og det haster med å oppfylle det ansvaret.

Høyre vil:
• Legge til rette for ivaretakelse og strategisk utvikling av Norges verdensarvområder.

• At det utarbeides en forpliktende finansieringsplan for å sikre verdensarvobjekter.