Vi vil ha sterke og unike verdensarvsteder – da må vi også legge til rette for det.
Vi vil legge til rette for ivaretakelse, sikring og strategisk utvikling av Norges verdensarvområder, og slik gi verdensarvstedene en større forutsigbarhet.
Unescos verdensarvstatus tildeles steder med «enestående universelle verdier». Norge har åtte særegne verdensarvsteder fordelt på 20 kommuner som staten har det overordnede ansvaret for, i tillegg til flere objekter innenfor Immateriell kulturarv.
Å få tildelt verdensarvstatus innebærer ansvar for ivaretakelse og utvikling av verdensarvstedene for å sikre at de opprettholder de kvalitetene som de fikk statusen for: vi skal forvalte verdien av arven og legge til rette for utvikling og formidling.
Hvis verdensarvstatus betyr noe for videre satsing på kultur, opplevelse og turisme, så må dette bli prioritert høyere i både budsjetter og strategiutvikling regionalt og nasjonalt. Det må legges inn i forpliktende planer og strategier, slik at planverket blir enkelt å iverksette, strategiene blir tydelige og forutsigbare, og prosessene blir gjennomsiktige.
Bevilgningene til Riksantikvaren, som ivaretar våre verdensarvsteder, er i dag lavere enn i 2014 – året før vårt foreløpig siste verdensarvsted, Rjukan-Notodden Industriarv, fikk sin status.
Dette harmonerer dårlig med en vilje til å ivareta og satse på utvikling og fremdrift, og med det ansvaret Norge som vertsnasjon har sagt ja til å ta.
Vi vil ha sterke og unike verdensarvsteder – da må vi også legge til rette for det. Dette er et ansvar vi ikke kan gå fra, og det haster med å oppfylle det ansvaret.
Vi vil legge til rette for ivaretakelse, sikring og strategisk utvikling av Norges verdensarvområder, og slik gi verdensarvstedene en større forutsigbarhet.
Jeg ber dere derfor om å støtte endringsforslag nr. 87, linje 1172.
