Vi kan ikke ha en justisminister som er soft on crime

Kriminaliteten øker kraftig og de kriminelle nettverkene tar stadig større kontroll over samfunnet. Likevel tvinner justisministeren tommeltotter.

Rapport etter rapport fra ulike politiinstanser den siste tiden viser alle den samme skremmende utviklingen: 

• Kriminaliteten øker. Kraftig. Og den er mer voldelig og dødelig enn før. 
• Ungdomskriminaliteten brer om seg i alle norske byer, og lovbryterne blir stadig yngre. 14 er blitt det nye 17. 
• De kriminelle nettverkene blir proffere og farligere. Ifølge Politiet kan de nå utgjøre en trussel mot «sentrale samfunnsinstitusjoner». 

Eksemplene er mange. 2024 startet med en drapsbølge, med syv drap på ni dager. I 2023 hadde vi de høyeste drapstallene på tiår, og push-varslene om skyteepisoder midt i boligområder kommer stadig hyppigere. 

I flere byer, som i Kristiansand, tør ikke unge bevege seg fritt i bybildet i frykt for å bli utsatt for vold av andre ungdommer.

Utviklingen vi ser i Sverige forsterker bekymringen ytterligere. Drap på åpen gate, bomber mot bolighus og skyting har nesten blitt dagligdags i nyhetene fra vårt naboland. 

Nå får vi rapporter om at lovbrudd her i Norge har sitt utspring i den organiserte gjengkriminaliteten i Sverige. 

Det er nesten skremmende hvor lite oppmerksomhet som er viet til det sistnevnte. Der mange kanskje tenker at organisert kriminalitet i Norge for det meste dreier seg om narkotikasmugling, er virkeligheten langt verre. 

De kriminelle nettverkene driver med alt fra omfattende svindel mot norske forbrukere, til påvirkningsvirksomhet rettet mot viktige samfunnsaktører. 

I Sverige er man gått så langt å kalle det «systemtruende» kriminalitet, hvor kriminelle nettverk banker vitner til taushet, sosialarbeidere trues, myndigheter og politiske partier infiltreres, og eldre og velferdssystemer bedras systematisk. 

Norsk politi kom forrige uke med sin kraftigste advarsel hittil, hvor de forteller at kriminelle nettverkene i Norge utgjør en trussel mot sentrale samfunnsinstitusjoner. 

Vi står altså i en situasjon hvor kriminaliteten øker kraftig og de kriminelle nettverkene tar stadig større kontroll over samfunnet. Likevel virker justisministeren til å være fastlåst i en annen verden, hvor distriktspolitisk jåleri og utgåtte valgløfter heves over alt annet. 

I stedet for å ta politiet på ordet og sikre politiet ressurser og bemanning nok til å møte et tøffere og proffere kriminalitetsbilde, er justisministeren mest opptatt av å reise rundt og klippe snorer foran lensmannskontorer som har åpent noen få timer i uka. 

Vi har altså en justisminister som sløser med politiets midler, og prioriterer reverseringer, kontorlokaler og tiltak politiet overhodet ikke ønsker seg. 

Ikke nok med det. Når politiet selv konfronterer justisministeren og forteller hva som er ståa på bakken, kaller hun kritiske innvendinger mot regjeringens prioriteringer for «en grov forenkling og avsporing». 

Attpåtil skal politimestre som kritiserer justisministeren angivelig ha blitt forsøkt sensurert. Dette skjer samtidig som politidistriktene har måttet ta jobben fra flere hundre politifolk siden regjeringsskiftet, og flere slår alarm om at vi er i ferd med å miste kontrollen over situasjonen. 

Vi må ta tilbake kontrollen og knuse de kriminelle gjengene og nettverkene. Da må politiet få de ressursene de trenger til å oppbemanne, ikke nedbemanne. 

Dette er ikke tiden for å være soft on crime.