Når majoriteten ikke kjenner seg igjen
Hvis samfunnet forandrer seg mer enn man er komfortabel med og mer enn man har bedt om, skapes fremmedgjøring og en følelse av avmakt, skriver Ola Svenneby.
På Høyres landsmøte lanserte nestleder Ola Svenneby (28) og stortingsrepresentant Amalie Gunnufsen (29) heftet «15 debatter for å gjenreise Høyre». Dette inneholder 15 kapitler, skrevet av 15 ulike stemmer i partiet.
Temaene spenner bredt, men fellesnevneren er at de bringer spennende tanker og perspektiver til torgs. Fremover vil vi presentere hvert kapittel her på hoyre.no. Første del er skrevet av Ola Svenneby 👇
Kjenner pappa seg igjen i samfunnet han ser på NRK?
I 1967 ble faren min født inn i et Norge der nordmenn var likere hverandre enn vi er i dag. Husene som ble bygget, minnet om hverandre. De historiske erfaringene rimet, og forskjellene mellom folk var færre. Flere av samfunnsforandringene i min fars levetid har vært et gode. Det er lettere å skille seg ut i dag enn det var på 70-tallet. Og aksepten for minoriteter – det være seg religiøse, seksuelle eller etniske – er enormt mye større. Men på veien har vi antakelig mistet deler av vårt kulturelle og historiske fellesskap.
De kollektive erfaringene og referansene som skal binde oss sammen har rett og slett blitt færre. Det kommer ikke uten utfordringer. Skal du forstå det norske samfunnet, må du forstå spenningene mellom by og bygd. I alle fall ifølge Stein Rokkan, som tidlig pekte på sentrum-periferi som den avgjørende aksen i norsk politikk. Rokkans teori beskrev hvordan velgerpreferanser og verdimessige ulikheter kan knyttes til geografi. Spenningene er størst mellom hovedstaden og resten av Norge. Jeg tror avstanden vil bli større i årene som kommer. Lik den internasjonale trenden ser vi allerede et økende sprik i verdiene mellom de som bor i byområder og de som ikke gjør det.
I stortingsvalget 2025 fikk FrP nesten 40 % i Møre og Romsdal, mens partiet slet med å nå 15 % i Oslo. For MDG, SV og Venstre er oppslutningen motsatt. De «urban-liberale» partiene, som er progressive i verdispørsmål, internasjonalt orientert og forkjempere for såkalt «grønn» politikk, har konsekvent høyest oppslutning i de store byene. Samtidig som forskjellene i partivalg blir større mellom by og bygd, vil Oslo fortsette å vokse. Både absolutt, men også relativt til befolkningstallet i resten av landet. Med folketall følger makt, som vil gjøre det sentrale østlandsområdet enda viktigere, både politisk, kulturelt og økonomisk.
Det kan på sikt få politiske utslag for befolkningen som bor i landet ellers. I spørsmål om for eksempel vern eller bruk av natur, står tradisjonelt byene og bygdene mot hverandre. Men endringen i den geografiske demografien i Norge vil også få kulturelle konsekvenser for landet vårt. Over tid vil befolkningen i hovedstadsområdet likne mindre på beboere i landet ellers. Hvis man bryter ned befolkningsveksten i Oslo kommune, har veksten nesten utelukkende bestått av innvandring. Det gir allerede politiske og kulturelle utslag. Vi så for eksempel hvordan Palestina-saken var langt viktigere for velgere i Oslo, enn for velgere i Innlandet. Det kan tenkes at engasjementet for Palestina i Oslo, skyldes at deler av innvandrerbefolkningen har sitt opphav eller sin identitet i Midtøsten. Det har svært få i Våler i Solør. Men det er som regel ikke der NRK-journalister former sin virkelighet.
NRK er på sitt beste den viktigste, kulturelle institusjonen vi har. Vi benker oss ned for å se Grevinnen og hovmesteren, 17. mai-sendinger og Kongens tale. Under Korona-epidemien var vi mange som trofast fulgte med på statskanalens nyhetssendinger, for å få sikrest mulig informasjon. På tvers av bakgrunn, bosted og alder, samles befolkningen. Likevel kan NRK være et symptom på et voksende problem: Hvilke saker, og ikke minst hvordan sakene blir fremvist, preges av hvor journalister lever egen hverdag. For NRKs ansatte er dette i landets hovedstad. Men store deler av landet har faktisk ikke forandret seg så mye. I alle fall ikke like mye som deler av Oslo. Journalistikk om utenforskap handler om innvandring til Groruddalen, ikke uføretrygdede i Gudbrandsdalen. Svake skoleresultater om dårlig integrering, ikke vedvarende svikt i skolesystemet sør i Hedmark. Og rusmisbruk om kokainbruk på Vestkanten, ikke enslige, eldre menn med alkoholisme i Vestfold.
Det er en skrikende forskjell i hvordan vi omtaler minoriteters og majoritetens kultur i Norge. I diskusjoner om for eksempel samer, er det bred enighet om at det på et eller annet sted i historien eksisterer en kultur som er verdt å ivareta. Det være seg samiske språk, reindrift eller tradisjonsrike håndverk. Kulturarven deres skal beskyttes, forvaltes og bevares. Ikke bare for at den skal stilles ut på museer. Men fordi den er uløselig knyttet til den samiske identiteten. Rokker du ved identiteten, rokker du ved et folks fundament og skaper – i beste fall – usikkerhet. Men det samme gjelder jo også majoriteten. Endrer vi for mye på hva det vil si å være norsk, hvilke historiefortellinger vi lager om oss selv eller fremstillingen av hvordan samfunnet vårt ser ut – også gjennom ruta på NRK – vil vi fremmedgjøre vår egen majoritet. Det samme om vi i et forsøk på å inkludere andre kulturer reduserer betydningen av vår egen.
Jeg tror det er i dette lyset vi skal lese at stadig flere engasjerer seg i debatter om at skolegudstjenester blir avviklet, kvinner med hijab løftes frem på TV og omformuleringer av hva det vil si å være norsk. Ikke fordi enkelteksemplene i seg selv er avgjørende for nordmenns hverdag, men fordi en (økende) andel av befolkningen oppfatter at samfunnet forandrer seg mer enn de er komfortable med, mer enn de har bedt om og mer enn de kjenner seg igjen i. Det skaper både fremmedgjøring og en følelse av avmakt. Kulturelt fremmedgjorte mennesker søker tilhørighet. Mange av den fremmedgjorte majoriteten i Vesten har funnet tilhørighet hos autoritære partier på høyresiden. De har få skrupler med å definere hva det vil si å være tysk, amerikansk eller britisk. Og tilsvarende få med å ekskludere de som, etter deres skjønn, ikke hører hjemme der.
Om en økende andel nordmenn ikke kjenner seg igjen i allmennkringkasteren – og i utvidet forstand skolevesenet og kulturen ellers – åpner vi opp for at autoritære krefter kan misbruke usikkerheten som kan oppstå. Vi må derfor klare å finne måter å bygge broer som binder landet vårt sammen. Der vi klarer å være inkluderende overfor innvandrerbefolkningen, uten å skape usikkerhet hos majoriteten. Det er ingen enkel oppgave. Spesielt ikke for vårt parti. Vi er partiet for deg som vil ha ramadanbelysning i Oslo, men som også vil stramme inn på innvandringspolitikken. Vi er partiet som går først i Pride, men som mener vi kun skal ha to kjønn. Og vi er partiet som vektlegger etiske spørsmål, men med stortingsrepresentanter som sikrer flertall for fri abort frem til uke 18. For all del. Jeg er verken mot Pride eller abort. Men på enkelte områder balanserer partiet vårt kontinuerlig på en knivsegg, hvor vi enkelt kan trekke for langt i en av retningene.
Det kan bli for mye «Eid, Pride og havvind» for våre velgere, som Roar Hagen illustrerte i VG. Samtidig er det kanskje vårt parti som sitter på nøkkelen. Vi kan være partiet som finner balansen mellom det nasjonale og det globale. Der vi forener behovet for nasjonal tilhørighet, med nødvendigheten av å inkludere alle grupper i samfunnet. Der innvandrere i Oslo føler seg hjemme i hele Norge, samtidig som pappa kan fortsette å se på NRK. For ordens skyld: Jeg har aldri spurt faren min om spørsmålet i tittelen. For tekstens del ville det vært veldig kjedelig om svaret var ja.
Lese mer? Her finner du hele heftet med alle de 15 tekstene (PDF) 👉
