Sverige jobber – hvorfor ikke vi?

Oppvaskgenerasjonen har ikke bare latt oppvasken bli stående på benken. De har skitnet til kopper, kar og bestikk. Hvem skal betale for velferdsstaten når stadig færre jobber? skriver Amalie Gunnufsen.

På Høyres landsmøte lanserte nestleder Ola Svenneby (28) og stortingsrepresentant Amalie Gunnufsen (29) heftet «15 debatter for å gjenreise Høyre». Dette inneholder 15 kapitler, skrevet av 15 ulike stemmer i partiet.

Temaene spenner bredt, men fellesnevneren er at de bringer spennende tanker og perspektiver til torgs. Fremover vil vi presentere alle innleggene her på hoyre.no. Andre kapittel er skrevet av Amalie Gunnufsen👇

Sverige jobber!

Jeg ble født i 1996 og er med det, det aller siste kullet som får smykke meg med tittelen millennial. Generasjonen som de siste tiårene har vært en evig kilde til bekymring og har fått være hele verdens problembarn. Med rette. Vil de etablere seg? Kommer de seg inn på boligmarkedet? Får de seg en jobb? Aller størst er bekymringen for om vi får beholde det sikkerhetsnettet vi har i dag. Med færre i jobb som skal betale for stadig flere utenfor jobb. Eldre, syke og ledige.

Når hver femte nordmann er utenfor arbeidslivet er ikke det noe som angår en liten gruppe. Det angår oss alle. Alle vi som er glade i noen som i forskjellige faser av livet har trengt inntektssikring skal være veldig glade for at det finnes et sikkerhetsnett. Men for dem som trenger staten aller mest må vi tørre å snakke om at velferdsstaten ikke kan være alt for alle. Når verdens friskeste arbeidsstokk har Europas høyeste sykefravær må det være lov å spørre seg: Lønner det seg egentlig å jobbe? Jeg tror dessverre at alternativkostnaden til å jobbe for mange grupper er for lav.

Bytt ut silkehanskene med oppvaskhanskene

Fem år før jeg ble født, i 1991, lanserte daværende Unge Høyre-leder Jan Tore Sanner begrepet oppvaskgenerasjonen. Han representerte en generasjon som måtte ta oppvasken etter at voksenpolitikerne ikke hadde tatt de nødvendige, upopulære grepene for å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Jeg håper han sparte en oppvaskkost og litt Zalo til oss millennials.

Det var aldri vi som er unge i dag som skulle være oppvaskgenerasjonen. Men Jan Tore Sanner sin generasjon – babyboomerne – har ikke bare latt oppvasken bli stående på benken. De har skitnet til kopper, kar og bestikk. Allerede neste stortingsperiode vil utgiftene øke mer enn inntektene. Man trenger ikke være samfunnsøkonom for å forstå at det på lang sikt er en trussel for velferdssamfunnet. Det er på tide å bytte ut silkehanskene med oppvaskhanskene og erkjenne at velferdsstaten ikke kan være alt for alle.

På lang sikt vil vi alle være døde

I 1923 skrev John Maynard Keynes «The long run is a misleading guide to current affairs. In the long run we are all dead». Det var ment som et argument mot økonomene som mente at markedet på lang sikt alltid ville komme i likevekt. Selv om det stemmer mente Keynes at det ikke løste problemene her og nå. Jeg er ingen keynesianer, men når vi ser på dagens arbeidsmarked tror jeg han har et poeng. Fordi svikten i arbeidsmarkedet delvis er politisk skapt. Vi står i et enormt bemanningsparadoks. Næringslivet og kommunene trenger flere folk, samtidig som en stadig større andel av befolkningen står helt utenfor skole og jobb. I stedet for å finansiere velferdsstaten blir de en kostnad for den.

Den gode nyheten er at de to samfunnsutfordringene som vil prege Norge det neste tiåret også er hverandres løsning. Stadig flere unge er permanent utenfor skole og jobb, og mottar helserelaterte ytelser. Dette handler om den friskeste delen av befolkningen i ett av verdens friskeste land. Da må det være lov å spørre seg om dette er et symptom på noe annet. Jeg tror det kan ha noe med å gjøre at i Norge er inntektssikringen langt bedre om du har en diagnose, i stedet for om problemet er at du ikke har en jobb. Da er systemet er sykt, ikke menneskene i det.

I år er det 20 år siden NAV-reformen. Var man arbeidsledig før reformen gikk man til et arbeidsformidlingskontor, og gikk alt etter planen, fikk man en jobb. Nå går man til et NAV-kontor hvor diagnoser gir rettigheter.

Slekters gang

Utenforskap er en fattigdomsfelle. Den største forskjellen mellom folk i Norge er mellom de som er i arbeid og de som ikke er det. Vi vet at utenforskap ofte følger slekt, etnisitet og geografi. Utenforskapet i Norge har økt fordi vi har hatt innvandring, det har blitt færre jobber for ufaglærte og skolen reproduserer forskjeller.

Med andre ord er det ikke tilfeldigheter som avgjør hvem som havner i utenforskap. Hvilken familie du vokser opp i er med på å definere hvor enkelt eller vanskelig det blir å ta vare på deg selv, men det betyr ikke at vi ikke alle har et ansvar for å forsøke. Livet er som kjent urettferdig. Vi har alle et ansvar for å ta vare på oss selv og familien vår.

Det høye sykefraværet og andelen uføre i Norge er også et kulturproblem. Det kan delvis forklares med at alternativkostnaden ved å ikke jobbe i Norge ikke er høy nok. Det må den bli.

Jobbskattelette

Norges aller viktigste ressurs er humankapital – menneskene. For at vi skal ha det like godt i fremtiden som de siste tiårene, må vi ha flere arbeidstimer i økonomien. Skatt er en medisin vi vet virker, enten vi ønsker oss mer av noe eller mindre av noe.

Sverige innførte allerede i 2007 et jobbskatteavdrag. Flere begynte å jobbe, og de som allerede hadde arbeid jobbet mer. Effekten var størst blant dem med lavest lønn. Borgerlige regjeringer har kuttet skatt på inntekt gjennom flere regjeringsperioder, men en virkelig stor skattelette på arbeidsinntekt – med inspirasjon fra det svenske jobbskattavdraget – har vi ennå ikke forsøkt.

Mens andre europeiske land sliter med gjeld, er Norge i en helt annen situasjon. Da vi lærte oljemodellen på samfunnsøkonomien kalte foreleseren oljepengene «manna fra himmelen». Det kan det være i begrepets rette forstand om vi bruker pengene på en klok måte. I 2026 er hver fjerde krone på statsbudsjettet oljepenger. Vi kan etter handlingsregelens intensjon bruke oljeformuen på en substansiell skattelettelse på arbeidsinntekt.

I Sverige gir man et jobbskattefradrag på rundt 50.000 kroner per person. Når den svenske regjeringen bruker 100 milliarder kroner på skattelette, hentes omtrent 11 milliarder tilbake gjennom økt arbeid. Viktigst av alt er at mer penger til familiene gir mer velferd. Vi kan for eksempel se for oss at Norge øker frikortgrensen for arbeidsinntekt fra 200.000 til 300.000 kroner, kombinert med en progressiv, men moderat trinnskatt på vanlige lønnsinntekter. Målet må være en marginalbeskatning som er vesentlig lavere enn i dag. Økonomi skal aldri være en barriere for at folk jobber mer.

Stoltenbergs skattelotteri er en anerkjennelse av både problembeskrivelsen og løsningen. Problemet er at det er et eksperiment som skal vare i ti år. Da er det for sent. Dessuten kan Norge lære av Sveriges prøving og feiling med ordningen. Høyre er for lavere skatter. Høyre er for et jobbskattefradrag. Høyre er for at det skal lønne seg å jobbe. Samtidig har ikke Høyre-styrte regjeringer klart å stoppe denne trenden. Vi har ikke klart å kutte skattene nok til at det har en effekt på arbeidskraft. Vi har ikke innført et jobbeskattefradrag.

Det är dags.

Lese mer? Her finner du hele heftet med alle de 15 tekstene (PDF) 👉