Vi må ruste oss for en ny tid

Krigen i Ukraina markerte et vendepunkt. I dette kapittelet tar Peter Frølich til orde for obligatorisk opplæring i motstand og beredskap.

På Høyres landsmøte lanserte nestleder Ola Svenneby (28) og stortingsrepresentant Amalie Gunnufsen (29) heftet «15 debatter for å gjenreise Høyre». Heftet består av 15 kapitler, skrevet av 15 ulike stemmer i partiet.

Temaene spenner bredt, men fellesnevneren er at de bringer spennende tanker og perspektiver til torgs. Fremover vil vi presentere alle innleggene her på hoyre.no. Tredje kapittel er skrevet av Peter Frølich👇

Folket må være forberedt

Hver generasjon får minst ett øyeblikk som tvinger alle til å ta stilling. Hvem er vi? Hva står vi for? Hva gjør vi nå? Morgenen 9. april 1940 var det ikke en eneste nordmann som kunne unndra seg disse spørsmålene. Morgenen 24. februar 2022 er ikke helt ulik.

Overfallet på Ukraina var ikke en territoriell disputt i Langtvekkistan. De grunnleggende spillereglene i verden, som forrige generasjon kjempet og blødde for, var under direkte angrep. Og angrepet var direkte rettet mot et europeisk demokrati. Mye er uklart ved et krigsutbrudd. Men dette var ikke tiden for å nyansere, tvile eller betvile det grunnleggende: Russland er den tyranniske aggressoren. Russland lyver om grunnene til å angripe. Ukrainas motstand og overlevelse er avgjørende for hvilke spilleregler som vil gjelde for kommende generasjoner.

Jeg vil gå så langt som å si: Hvis man på morgenen 24. februar 2022 ikke instinktivt forsto hvem som var fiende og hvem som var venn, besto man ikke historiens test. Er folks ryggmargsrefleks så viktig i slike situasjoner? Min påstand er enkel og grei: En befolkning som ikke instinktivt forstår når andres demokratiske verdier er truet, risikerer å miste sitt eget demokrati.

Kan man trenes opp til å bestå tester som dette? Definitivt. Og selv om det til syvende og sist er et individuelt verdivalg hver enkelt av oss må gjøre i vårt eget sinn, så er det en politisk oppgave å sette flest mulig i stand til å velge rett når det gjelder som mest.

Illiberalt, vil kanskje noen bemerke – bak tykke, spisse hornbriller. Men å sette befolkningen i stand til å yte åndelig og fysisk motstand – kollektivt – mot illiberale krefter som truer vår eksistens, går inn i en lang og god konservativ tradisjon. Enhver nordmann kan med fordel gjøres bevisst på at det norske statsborgerskapet ikke bare byr på rettigheter og overgenerøse velferdsgoder, men også ansvar, plikter, innsats og oppofrelse. Dette er verdier som aldri har vært fremmed for tidligere generasjoner nordmenn. Det skader ingen å bli påminnet dette. Særlig ikke de unge, som ikke lenger får høre førstehåndsberetninger om nazistenes okkupasjon – og prisen det kostet våre forfedre å bekjempe den.

Dette er grunnen til at Høyre i 2025 gikk inn for å starte opp kursing i motstand mot militær maktbruk. Obligatorisk for skoleungdom, og frivillig for resten. Utradisjonelt og litt unorsk, i alle fall de siste 30 årene? Muligens. Det er likevel to gode grunner til at Stortinget og regjeringen aktivt bør vekke – og dyrke – motstandskraften som bor i Norge.

1. Vi vil slå hardere tilbake

Den første og mest banale grunnen: En forberedt befolkning er mye vanskeligere å undertrykke enn en panikkrammet befolkning. Vi kan jo stille oss selv et vesentlig kontrollspørsmål: Om du våkner om natten til sirener, ser på mobilen og leser at russiske styrker er observert på norsk territorium… Hva gjør du, egentlig? Det hadde vært greit å slippe å tenke på dette. Men den luksusen har vi ikke lenger.

Erfaringene fra Ukraina viser at det ikke er mye som skal til for å ruste folk til å kunne besvare dette spørsmålet. Selv om startskuddet for fullskalainvasjonen kom som en overraskelse på omtrent alle, var muligheten for full krig noe ukrainerne hadde i bevisstheten. Selvsagt skyldes dette at landet allerede hadde vært i en grad av krigstilstand helt siden 2014. Men i månedene før invasjonen startet det ukrainske sivilsamfunnet frivillig opplæring og trening i enkel motstand – for helt vanlige folk, i alle aldre, av begge kjønn. Nabolag gikk sammen og trente hverandre i alt fra enkel våpenhåndtering til førstehjelp. Konstruksjon av enkle forsvarsstillinger. Kjellerproduksjon av molotov-cocktails. Samling av nødlagre med mat, ammunisjon og drivstoff. Da historien sto og vippet på en knivsegg den 24. februar 2022, hadde disse enkle forberedelsene ekte effekt. I forstedene rundt Kyiv slo lokale militser til mot den russiske fremrykningen. Rundt om i landet herjet lokale innbyggere med fremrykkende okkupanter, og bønder i traktorer slepte av gårde med kapret russisk milliardutstyr. Det beste eksemplet finnes kanskje i Mykolajiv, der lokale innbyggere i en liten landsby sprengte en bro, og med det hindret russerne i å omringe byen – og med det antakelig stanset hele fremrykningen mot millionbyen Odessa.

Hvor forberedt er vi selv på noe liknende? Offiserer som tar imot og trener norske ungdommer i førstegangstjenesten, har fortalt meg noe fascinerende og urovekkende: Bare synet av et våpen gjør at mange får store øyne og stivner til. Selv om det er anekdotisk, skal denne trenden ha tiltatt de siste årene. Det overrasker kanskje ikke så mye heller, i et land hvor det på ekte diskuteres å avskaffe eksamen fordi det innebærer stress.

«Deer in headlights»-effekten er det siste du ønsker om det blir nødvendig å gjøre akutt væpnet motstand. Noe så enkelt som å bare holde et våpen – og lære at det ikke er farlig, om det brukes korrekt – kan altså gi et lite løft i det mentale beredskapsnivået i en befolkning. Det samme kan enkle innføringer i hvordan man effektivt holder seg i dekning, hvordan man behandler en enkel skade, eller noe så grunnleggende som hvor «også vi, når det blir krevet», kan melde oss til tjeneste. Den kanskje viktigste delen av et beredskapskurs bør være å ruste oss mot informasjonskrigen. Denne verdenskrigen har jo allerede startet – og kommet til landet for fullt. Og hver og en av oss er motvillige ofre. Det vi kanskje ikke har forstått, er at vi med enkle grep kan bli effektive «soldater» for å bekjempe fiendtlige staters desinformasjon.

Hvorfor er forsvar mot dette så viktig? Jo – en krig har aldri kun handlet om våpen, ammunisjon, antall soldater og frontlinjens grenser på kartet. Hver eneste krig siden tidenes morgen har vært ført på en parallell slagmark: I folks hjerter og hjerner. I moderne tid har vi sett Russland destabilisere Europa gjennom å finansiere Brexit-kampanjen, og effektivt overbevise deler av verden om at de var tvunget til å overfalle Ukraina. I deler av både USA og Europa er Putin sett på som en sterk mann som står opp mot historisk urett og for kristne verdier. I Ungarn, Slovakia og Tsjekkia har russiske påvirkningskampanjer lykkes i å fremme Ukraina-fiendtlig politikk. I Romania og Moldova lykkes de nesten. Et annet ferskt eksempel finner vi i Hamas – en morderisk salafistisk, jihadistisk dødskult som har folkemord mot jøder nedfelt i charteret sitt, og som søker å opprette en terrorstat. De har i imponerende grad klart å legitimere sin jævelskap gjennom en avansert informasjonskampanje rettet mot særlig ungdom i Vesten. Enda verre: Gruppen har tilsynelatende oppnådd en viss sympati i en del miljøer, for eksempel blant studenter i USA. Det vesentlige poenget: Det er ikke Hamas selv som finansierer kampanjen. Pengene kommer fra stater som ikke ønsker oss vel, og som ser radikalisering og politisk destabilisering som en enkel måte å rive Vesten i filler innenfra.

Da Norge mistet friheten i 1940, var det ikke bare tyske krigsskip som ankom og lastet av soldater i våre havner og byer. Hjerneråten var allerede spredd i deler av befolkningen, gjennom propaganda og politisk destabilisering over mange år. En god del nordmenn hilste derfor tyskerne velkommen. Like alvorlig for forsvarskampen var den store andelen som forholdt seg passive. De hadde gjerne lest og hørt at motstand var nytteløst. At de fleste nordmenn ikke hadde sympati for okkupasjonen hjalp lite når fienden først fikk slå rot. Det gjelder nå, som da: Hvem trenger soldater og ammunisjon når man kan kue en nasjon gjennom løgn?

2. Det realitetsorienterer befolkningen

Jeg har hittil listet opp de praktiske grunnene til at et beredskapskurs vil være nyttig og nødvendig. Og det er kun disse argumentene som kan utgjøre hovedbegrunnelsen for et slikt tiltak. Men jeg tror også at det kommer noen fine bonuseffekter med en slik ordning.

Den kanskje viktigste av dem: Når folk i større grad forstår sin egen rolle og ansvar ved et væpnet angrep, vil de også få større bevissthet rundt forsvars- og beredskapspolitiske spørsmål. Sagt med andre ord: Man får et folk som forstår viktigheten av et sterkt forsvar.

I tiden vi lever i nå er dette høyst velkomment, men standpunktet krever nærmere begrunnelse: Det fine med å bo i fredelige, liberale samfunn er at vi får leve i absolutt trygghet. Uten forfølgelse. Uten undertrykkelse av meninger. Uten frykt for hva myndighetene eller naboen kan finne på for å drepe deg, frarøve deg friheten eller ta alt du eier. Vi har opplevd 80 år med fred, hvorav 30 av dem har vært uten seriøse trusler mot friheten vår.

Frem til 2020-tallet var politikken i Norge primært en konkurranse om økt pengebruk til alle gode formål, og krigsoverskriftene dukket stort sett bare opp på dagbladet.no om en kjendis akkurat nå hadde fått en veps i trusen. Vi har falt inn i dyp fredsmodus. Dette er både grunnleggende vakkert og fint – en manifestasjon av klok politikk og hard innsats over generasjoner. Men det har også sine konsekvenser: Dyder som er fordelaktige i kriser – som årvåkenhet, fysisk og mental robusthet, handlekraft, pragmatisk realisme og innsatsvilje – vannes naturligvis gradvis ut i et trygt og fredelig samfunn. Det gir seg utslag på mange forskjellige måter, på mange forskjellige nivåer.

Blant unge: TV 2 kunne nettopp melde at de første «smarttelefon-kullene» kommer inn til førstegangstjeneste nå, og de fysiske resultatene faller dramatisk.
I den offentlige samtalen: Populære podcastverter snakker om at de aldri ville risikert livet for Norge, mens hundretusenvis av unge menn lytter oppmerksomt.
I byråkratiet: Selv etter fire år med krig i Europa jobbes det 9–16, og byråkratiets hjul kverner fortsatt sakte. Nye produksjonslinjer for ammunisjon, våpen og komponenter til luftvern er fortsatt ikke i full drift på grunn av fredstidsreguleringer.
I politikken: Eller rettere sagt symbolpolitikken. Ikke noe sted de siste 30 årene har symbolpolitikken rådet sterkere enn i norsk utenrikspolitikk. 90-tallets blinde tro på at godheten hadde vunnet, og at vi hadde ankommet «historiens endestasjon», ledet oss inn i en blindgate hvor vi skulle sette et eksempel til etterfølgelse for alle verdens røver-regimer.

Et av utslagene har vært traktatene mot klasevåpen og landminer – og jeg vil dvele litt ved disse, fordi de illustrerer denne dype fredstidsmentaliteten ganske godt. Selvsagt har disse traktatene ført til færre våpen enn det ellers ville vært. Problemet er at reduksjonen primært har skjedd i demokratiske land, mens de mest autoritære regimene naturlig nok gir blanke. Om vi mister vår egen frihet fordi vi ga fra oss de mest potente våpnene som kunne beskyttet den, kan vi i det minste klappe oss selv på skulderen.

La det være sagt: Jeg er ikke overbevist om at traktatene har vært veldig skadelig for vår totale forsvarsevne. Men det er uansett politikk man stort sett bare kan tillate seg å bruke tid og krefter på i lykkeland, i komfortabel distanse til eksistensiell fare. For Ukraina anno 2026 må denne linjen fortone seg som totalt uforståelig og absurd skue. Men «reality hits you hard», som det heter; den nye utenrikspolitiske verdenssituasjonen har fått Finland, Polen og de baltiske statene til å våkne fra drømmen. De anskaffer igjen landminer og klasevåpen, fordi de vet at det er den eneste reelle måten å holde en numerisk overlegen fiende fra portene om det står om deres egen eksistens. Det er et spørsmål om tid før dette blir aktuelle spørsmål i Norge igjen.

Hvorfor er beredskapskurs relevant i denne sammenhengen? Jo – satt på spissen: Om man selv står «med støvlene på», og kjenner på kroppen hva det innebærer å forsvare noe med eget liv som innsats, er ikke disse debattene lenger abstrakte problemstillinger, forbeholdt akademikere og rødvinsdiskusjoner fra bekvem distanse. Kanskje kan et slikt kurs bli et lite ledd i en større oppvåkning i Norge?

Det er lov å drømme.

Lese mer? Her finner du hele heftet med alle de 15 tekstene (PDF) 👉