– Idealer er ikke nok
Når verdenspolitikken blir hardere, må også norsk utenrikspolitikk bli tydeligere, skriver politisk rådgiver Per Søreide Senstad.
Per Søreide Senstad
Politisk rådgiver forsvarsfraksjonen Sist oppdatert: 2. mars 2026 Ca. 5 minutter lesetid
På Høyres landsmøte lanserte nestleder Ola Svenneby (28) og stortingsrepresentant Amalie Gunnufsen (29) heftet «15 debatter for å gjenreise Høyre». Dette inneholder 15 kapitler, skrevet av 15 ulike stemmer i partiet.
Temaene spenner bredt, men fellesnevneren er at de bringer spennende tanker og perspektiver til torgs. Fremover vil vi presentere alle innleggene her på hoyre.no. Fjerde kapittel er skrevet av politisk rådgiver for Høyres forsvarsfraksjon, Per Søreide Senstad👇
Idealer og realiteter: Norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk for en ny tid
Det har blitt rutine: Representanter fra hele den partipolitiske floraen går opp på Stortingets talerstol og slår fast at Norge befinner seg i «den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig». Tar vi denne tverrpolitiske vurderingen ordentlig inn over oss, blir alvoret klart. Hvordan kan Norge best navigere dette fremmede og krevende farvannet?
Utover enigheten i Stortinget om å styrke Forsvaret og støtte Ukraina, beskriver Støre-regjeringen sin utenrikspolitikk som et «prinsipielt og konsekvent» forsvar av folkeretten og en «FN-basert verdensorden». Folkeretten legger rammer for hvordan stater kan behandle hverandre og egne innbyggere. Den begrenser bruken av militærmakt og forbyr overgrep mot egen befolkning.
Ved å «unngå folkerettslige dobbeltstandarder» og insistere på at like folkerettsbrudd «behandles likt», vil Arbeiderpartiet bidra til at andre stater fortsetter å respektere folkeretten i en periode med stor usikkerhet og stormaktskonflikt. Dette skal i sin tur også beskytte Norge, som et lite land med store ressurser og en enda større nabo. Denne logikken preger i stor grad regjeringens utenrikspolitiske kommunikasjon.
Det er riktig at en regelstyrt verden er i Norges interesse, og norsk utenrikspolitikk bør forsøke å støtte opp om de internasjonale institusjonene, lovverkene og normene som vokste frem etter andre verdenskrig. Likevel er et konsekvent forsvar av folkeretten utilstrekkelig som utenrikspolitisk styringsprinsipp for Norge.
For eksempel handler ikke vår omfattende støtte til ukrainernes forsvarskamp først og fremst om at Russlands angrepskrig er et brudd på folkeretten, men om at utfallet av krigen blir avgjørende for den videre sikkerhetssituasjonen i Europa. Interesser og folkerett sammenfaller i Ukraina, men det er hovedsakelig interessene som avgjør omfanget av engasjementet vårt.
Dette er heldigvis ukontroversielt i Norge. Arbeiderpartiet er, i likhet med resten av det politiske Norge, i praksis mer opptatt av å hindre at angrepet på Ukraina gir mersmak i Moskva, enn av å følge opp andre folkerettsbrudd som ikke påvirker norsk sikkerhet like direkte. Arbeiderpartiet omtaler også folkerettssituasjonen i Kina på en forsiktig måte. Utenriksminister Espen Barth Eide forklarer dette med at «du kommer lengst i Kina med en respektfull dialog».
Dette er legitime vurderinger, men de passer dårlig med en fremstilling av egen politikk som konsekvent i møte med verden. Når Arbeiderpartiet likevel beskriver sin linje på denne måten, oppstår flere utfordringer: For det første skaper avstanden mellom regjeringens retorikk og praksis uklarhet om hvilke avveininger som faktisk ligger til grunn i utenrikspolitikken. Det gjør det vanskelig å føre en opplyst debatt om vårt viktigste politikkområde og øker risikoen for at Norges begrensede utenrikspolitiske ressurser brukes lite helhetlig.
For det andre kan regjeringens linje bidra til å skape et forenklet bilde av verden. Det finnes flere stater som stadig bryter grunnleggende menneskerettigheter, men som i liten grad har blitt offentlig kritisert for dette av Støre-regjeringen. Det er ikke nødvendigvis noe galt i dette, men hvis en konsekvent forsvarer av folkeretten ikke kritiserer et alvorlig folkerettsbrudd, har det i det hele tatt skjedd?
Høyre bør tilby en mer helhetlig og realistisk tilnærming til utenrikspolitikken, som i større grad anerkjenner at utenrikspolitikk innebærer prioriteringer med utgangspunkt i nasjonale interesser. Der Arbeiderpartiet legger stor vekt på at folkerettens legitimitet skal sikre norske interesser, bør Høyre fremover ta utgangspunkt i at det først og fremst er kapasiteter som vil gi Norge reelt handlingsrom til å forsvare både interesser og idealer.
Dette handler ikke om å kaste lov og rett over ripa, men om å legge til grunn at kjørereglene i internasjonal politikk i praksis ikke er frikoblet fra materielle forhold. Når statene med størst økonomisk og militær kjøttvekt ikke lenger forholder seg til internasjonale normer, lover og institusjoner på samme måte som tidligere, vil det påvirke hvordan verdenspolitikken utvikler seg videre.
Dette er ikke en ønskelig utvikling, men likevel noe vi må ta høyde for. Canadas statsminister Mark Carney har sannsynligvis rett i sin analyse om at «staters suverenitet, som tidligere var sikret gjennom regler, i økende grad vil avhenge av evnen til å kunne stå imot press».
I årene som kommer bør Høyre derfor prioritere sikkerhets- og utenrikspolitiske investeringer som forblir relevante og sikrer norsk handlingsrom, uavhengig av hvordan det internasjonale systemet utvikler seg i stort. Hva kan denne tilnærmingen bety i praksis? Norske myndigheter bør blant annet bygge opp relevante lagre og redusere verdikjedeavhengigheter. Vår militære egenevne bør raskt styrkes, og vårt diplomatiske nærvær i europeiske hovedsteder og i EU- og NATO-strukturer utvides.
I samarbeid med likesinnede land bør Norge investere stort i infrastruktur som sikrer oss relevans og handlefrihet innenfor avgjørende teknologier som kunstig intelligens og kvanteteknologi. Vi burde også gjøre mer for å endre dynamikken i Ukraina-krigen, hvor russerne gradvis karrer til seg land. Etterretningstjenestens vurdering er fortsatt at denne utviklingen kan snus, «dersom våpenstøtten øker og Ukraina lykkes med (…) å opprettholde tilstrekkelig tilgang på stridende personell».
Alt dette må gjøres mens vi støtter opp om vaklende internasjonale kjøreregler så godt vi kan. Samtidig må vi sikre at Norge og våre allierte er best mulig rustet til å forsvare vår fred og frihet, uansett hvilken verden som møter oss.
