Energikrisen krever politisk lederskap
Det er få som ville sagt at «systemet for brød har tjent oss godt» hvis brødprisen steg til tusen kroner. Men det var det som skjedde med strømmen, skriver Lasse Fredheim.
På Høyres landsmøte lanserte nestleder Ola Svenneby (28) og stortingsrepresentant Amalie Gunnufsen (29) heftet «15 debatter for å gjenreise Høyre». Dette inneholder 15 kapitler, skrevet av 15 ulike stemmer i partiet. Temaene spenner bredt, men fellesnevneren er at de bringer spennende perspektiver til torgs – alle innleggene vil vi derfor presentere her på hoyre.no. Dette kapittelet er skrevet av Lasse Fredheim, 1. vara til Stortinget og leder av Samferdselsutvalget i Rogaland fylkeskommune. Han er tidligere fagrådgiver for energi- og miljøkomiteen på Stortinget 👇
I hvilken annen verden ville vi akseptert denne energikrisen?
Om prisen på brød hadde økt fra 3 til 1000 kroner, ville de færreste politikere
argumentert for at «systemet for brød har tjent oss godt». Men det var det som
skjedde med strømmen.
Da en tidligere kollega etter mange år som politisk rådgiver skulle over i privat næringsliv, fikk han høre hvorfor bedriften var tilbakeholden med å ansette tidligere politikere og politiske rådgivere. I private virksomheter er man avhengig av mennesker som tør å utfordre etablerte sannheter og som sier ja til risiko. For mange i politikken og forvaltningen er virkeligheten ofte motsatt: Det er enklere – og tryggere – å si nei, av frykt for å gjøre feil.
Slik kan også norsk energipolitikk beskrives. Det oppleves tryggere å forsvare dagens system og avvise nye løsninger, enn å tenke langsiktig og visjonært om hvor vi faktisk vil. Dette er en betydelig utfordring for de etablerte partiene. Når man vegrer seg for å ta lederskap, overlates initiativet til mer kontroversielle stemmer som får definere nye retninger i energidebatten – uten at Høyre, Arbeiderpartiet, Fornybar Norge eller andre
etablerte aktører er til stede i debatten.
Karl Poppers sitat «Jeg kan ta feil, og du kan ha rett, og med felles anstrengelser kan vi komme nærmere sannheten» er ganske relevant i møte med energikrisen i Europa og Norge. Mange beslutninger som tidligere ble ansett som riktige – for eksempel avhengighet av russisk gass i Europa eller troen på at markedet alene ville sikre stabile strømpriser – har i ettertid vist seg å være sårbare, feilslåtte eller begge deler. De dype konsekvensene har vi sett de seneste årene.
Det er Putin som har skyld i høye gass- og energipriser, men det er Europa alene som har gitt Putin makten til å styre Europas gass- og energipriser. Siden Putins invasjon av Krim-halvøyen, har Europa politisk bygd ned gassproduksjonen. Hvert eneste år siden 2014 og frem til invasjonen av Ukraina, har vi produsert mindre gass enn året før i Europa. Samtidig har vi opprettholdt alt gassforbruk. Nettoimporten fra Russland har derfor økt massivt frem til Ukrainas invasjon.
Poppers poeng er ikke at alle har like rett, men at både de som har feil og de som har rett, må kunne bli med på kursendringer. I energikrisen betyr det å teste politiske tiltak mot virkeligheten, justere dem når de feiler, og lytte til motargumenter. Der er det ingen tvil om at Høyre, andre etablerte partier og ikke minst energibransjen selv har feilet. Viljen til kursendring har rett og slett vært laber.
Dette gjelder også for Høyre. Partiet står i et reelt dilemma. Høyre er et parti som tror på frihandel og åpne markeder. Samtidig skal vi være et næringslivsparti. Det har de siste årene vært en vanskelig kombinasjon i energipolitikken. Når strømprisene biter seg fast på et nivå som kveler deler av norsk industri, er det ikke lenger mulig å late som om disse to hensynene alltid kommer hverandre til gode.
Besøkte man en klesbutikk i Haugesund sentrum under julehandelen for to vintre siden kunne man se stengte dørskilt før ordinær stengetid. Ikke fordi de ikke hadde kunder, men det svarte seg rett og slett ikke å holde varmen i butikklokalet. Likevel var svaret fra Høyre at «strømsystemet har tjent oss godt».
Norsk prosessindustri er ikke tilfeldig plassert. Den er historisk lokalisert der kraften var og er tilgjengelig. I tillegg er avstanden til kontinentet kort. For Sør- og Vestlandet føles det ofte som om veien til København og Storbritannia er kortere enn veien til Oslo. Likevel er det i disse områdene strømprisene har vært høyest. Resultatet er at vår industri, Norges konkurransefortrinn, nå rammes aller hardest av et system den selv var bygget for å utnytte.
Da lyset endelig gikk opp for oss politikere – mens strømprisene gikk opp for en vanlig forbruker – så svarte vi heller ikke da med strukturelle endringer. Svarene var støtteordninger og subsidier fremfor politiske løsninger som endrer det grunnleggende systemet. Strømstøtten ble rett og slett en erstatning for manglende politisk lederskap. Den ble dyr og bidro til et ytterligere fall i tilliten til det politiske systemet, skapt av de folkevalgte.
Siden 2022 og innføringen av strømstøtten, har verken Stortinget eller dagens regjering levert noen forutsigbare og varige politiske tiltak som vil bedre situasjonen. Når midlertidige ordninger blir varige, så er det et tegn på manglende politisk utvikling. Heldigvis finnes det løsninger for kraftutbygging i Norge og reduksjon av strømprisene. Strøm- og energimarkedet er et system som er laget gjennom politikk. Da trenger man også politikk for å ta kontroll over prisdannelsen.
Det betyr ikke at man skal avskaffe strømmarkedet, men å bruke det enda mer aktivt: For det første må både bedrifter og privatpersoner kunne inngå langsiktige fastprisavtaler, inspirert som et boliglån, og politikerne må kunne ta tydeligere nasjonal styring over eksportkapasiteten i pressede situasjoner. Norgespris er ikke en langsiktig fastprisavtale med individuell forbrukermakt og påvirkning – det er en statlig subsidieringsavtale, blottet for både handlingsrom og insentiver til å spare strøm.
For det andre, og kanskje det viktigste, så må kraftproduksjonen opp. Ikke gjennom symbolpolitikk eller diskusjoner om nye kraftsystemer vi ikke aner rekkevidden av, men først og fremst gjennom tiltak vi allerede nå kan gjøre lønnsomme, og tiltak som gjør det lønnsomt for lokalsamfunnene. Det kan virke som enhver politiker synes det er langt lettere å diskutere havvind i 2035 og kjernekraft i 2040, fremfor å diskutere hvor vi skal bygge ny kraft i 2026. Det ser vi konsekvensene av nå. Det er flere politiske debatter om havvind og kjernekraft enn det er politiske tiltak for kraftutbygging det neste året. Utfallet blir at taperne er forbrukere og næringslivet.
For det tredje så må vi skille energi- og sikkerhetspolitikken vår fra klimapolitikken. Klimamål kan ikke nås uten tilgang på kraft, og vi lykkes ikke med kraftutbygging uten legitimitet. Vi må slutte å forholde oss til energi-, sikkerhets- og klimapolitikk som et kinderegg hvor vi skal løse alle tre samtidig, med det samme politiske virkemiddelet.
Skal det bygges ut mer kraft i Norge, må det gjøres store skatteendringer. Det samlede skattetrykket må ned, og statens andel av skatteinntektene må ned. Det er et stort paradoks at de landsdelene som har bygget mest kraft nå betaler den høyeste strømprisen. Hvorfor skal godt utbygde landsdeler akseptere enda mer kraftutbygging, når gevinsten i praksis eksporteres? Pengene havner i Oslo, og kraften havner i Europa.
Nå er det på tide at vi slutter å administrere energikrisen. Vi må faktisk vise vilje til å løse den. Det ansvaret faller også på Høyre. Dagens energisystem i Norge er ikke naturgitt. Vi er ikke det eneste landet med vann, fjell og vind. Men vi er det eneste landet som har oppnådd så mye med våre vann, fjell og vind. Det er takket være modige politikere, med politiske tiltak, lenge før våre generasjoner.
Systemet er politisk skapt, og det kan politisk endres. Men da må vi ha politikere som tar ansvar.
Lese mer? Her finner du hele heftet med alle de 15 tekstene (PDF) 👉
