Kommunekartet må tegnes på nytt

De siste årene har vi sett en økonomisk krise i hele kommune-Norge, samtidig som utfordringene står i kø. Under alle overskriftene om kommuneøkonomi og endringer i demografi ligger et stort problem: kommunestrukturen vår.

I tiden fremover vet vi at det blir flere pleietrengende eldre og stadig færre yrkesaktive per pensjonist. Mangelen på arbeidskraft er stor, særlig innen helse og omsorg. Samtidig har Stortinget vedtatt en historisk styrking av Forsvaret som vil legge betydelige føringer på statsbudsjettene i årene som kommer. Oljefondet vil ikke vokse inn i himmelen, og vi er bare én internasjonal finanskrise unna at tre prosent av fondet ikke lenger er nok til å få budsjettet i balanse. I et slikt bilde kan ikke kommunene lenger basere seg på at staten redder dem med ekstraordinære bevilgninger når økonomien
svikter.

Dette er ikke nye utfordringer. Likevel har vi i altfor stor grad valgt å late som om dagens kommunestruktur kan bestå, til tross for at den i stadig mindre grad er egnet til å levere gode og likeverdige velferdstjenester til innbyggerne. Kommunene våre er først og fremst velferdsleverandører, og de fleste av velferdstjenestene i Norge – eldreomsorg, grunnskole, barnehage, legevakt – leveres av kommunene. Det betyr at hovedoppgaven er å sikre at innbyggerne får gode tjenester, uavhengig av hvor i landet de bor. Realiteten i dag er at kvaliteten på tjenestene varierer betydelig fra kommune til kommune, der dette ofte er tett knyttet til kommunens størrelse. Små fagmiljøer, sårbar drift og manglende kompetanse gjør at mange kommuner i dag sliter med å oppfylle sine lovpålagte oppgaver.

Kommunene slik vi kjenner dem i dag, ble etablert gjennom formannskapslovene i 1837, med 396 kommuner. Den gang var Norge et helt annet land. Avstandene var store, kommunikasjonen dårlig og samferdselen begrenset. Antallet kommuner økte frem til 1930, da vi hadde hele 747 kommuner. Først med Schei-komiteens arbeid på 1960-tallet tok staten et reelt helhetsansvar for kommunestrukturen. Resultatet var en kraftig reduksjon i antall kommuner, ned til 454 i 1967.

Schei-komiteen ble gitt i oppdrag å se kommune-Norge ovenfra, med et helhetlig blikk på funksjonelle bo- og arbeidsmarkeder, geografi, samferdsel og kommunenes evne til å levere gode tjenester til innbyggerne. Arbeidet var ikke basert på lokale folkeavstemninger i hver enkelt kommune, men på faglige vurderinger og nasjonale hensyn. Utgangspunktet var enkelt: Kommunene skulle være store og robuste nok til å løse sine oppgaver på en god måte. Lokal identitet og tilhørighet ble anerkjent som viktig, men ikke tillagt avgjørende vekt når det sto i veien for hensiktsmessig styring og
likeverdige tjenester. Resultatet ble en kommunestruktur som i langt større grad var tilpasset et mer moderne Norge slik det fremsto den gangen.

Siden den gang har Norge endret seg dramatisk, og ansvaret kommunene har fått er blitt stadig mer omfattende. Vi er bedre koblet sammen via samferdsel og digital infrastruktur, og har helt andre forutsetninger for samarbeid og styring enn tidligere. Selv om samfunnet er totalt forandret siden 1960-tallet, har vi fremdeles en struktur med altfor mange kommuner, der innbyggertallet varierer fra rundt 200 til over 700.000. Strukturen er utdatert, og det sier seg selv at det er urimelig å forvente at kommuner med så vidt ulike forutsetninger skal kunne levere likeverdige tjenester.

Solberg-regjeringens kommunereform, der antallet kommuner gikk ned fra 427 til 356, var et skritt i riktig retning. Men reformen hadde sine svakheter: Sammenslåingene ble i praksis gjort avhengige av lokale folkeavstemninger av varierende kvalitet i hver enkelt kommune, og staten ga fra seg det overordnede ansvaret. Resultatet ble for mange inkonsekvente løsninger og merkelige kommunegrenser. For eksempel øya Stord i Vestland – ett sammenhengende bo og arbeidsmarked – delt mellom to kommuner, én med over 18.000 innbyggere, den andre med litt over 3100 innbyggere.

Kommunestrukturen i deler av landet fremstår i dag mer som et kart over lokale kompromisser enn som et resultat av en helhetlig tankegang. Debatten om «tvangssammenslåinger» har bidratt til å låse diskusjonen. Når Stortinget, som landets øverste folkevalgte organ, vedtar hvordan Norge skal organiseres, er det ikke tvang. Det er demokrati. Stortinget er representert av mennesker fra hele landet, og har både rett og plikt til å fatte beslutninger som påvirker hele landet. Frykten for å støte fra seg velgere – og for å gi Senterpartiet definisjonsmakten i distriktspolitikken – har gjort at vi har unngått å ta et klart og tydelig standpunkt. Antallet kommuner må kraftig ned.

Kommuner handler ikke først og fremst om lokal tilhørighet. Lokalsamfunn forsvinner ikke fordi kommunegrensen flyttes. Folk bor fortsatt der de bor, identiteten består, og hverdagen leves videre. Derfor er det viktig at en ny debatt handler om det en kommunereform skal løse: sterke kommuner som kan gi tjenester av høy kvalitet. Erfaringene fra tidligere sammenslåinger viser at sterkere kommuner med større fagmiljøer gir bedre tjenester – også i distriktene. Alternativet til en ny, omfattende kommunereform kan ikke være status quo. Dersom små kommuner verken klarer å levere likeverdige tjenester eller ønsker å slå seg sammen, vil det i praksis bety at
generalistkommuneprinsippet må oppgis. Da får vi A- og B-kommuner, med ulike oppgaver og ansvar. Da er det langt bedre å gjøre strukturelle grep nå.

Jeg er nok i overkant opptatt av en bærekraftig kommunestruktur. Så da førsteutkastet til Høyres stortingsprogram for 2025-2029 kom ut, bladde jeg raskt til kapittelet «Levende lokalsamfunn i hele landet». Det begynte lovende: «Kommunene og fylkene å være rustet til å møte morgendagens utfordringer og levere gode tjenester til sine innbyggere» sto det i brødteksten. Fin inngang, for altfor mange av dem er åpenbart ikke rustet til det i dag.

«Mange små kommuner opplever at kompetansemiljøene forsvinner og de klarer ikke å levere sine lovpålagte tjenester på en god nok måte», fortsatte programkomiteen. God problembeskrivelse, tenkte jeg. Nå må det komme noe kraftfullt om behovet for en ny kommunereform. «Høyre vil at flere kommuner skal frivillig velge å slå seg sammen, og vil støtte opp om slike prosesser» sto det deretter. Med et eget kulepunkt som lød: «Høyre vil at kommunesammenslåinger skal være basert på frivillighet.» Skuffelsen var stor. Én ting var å ikke foreslå en ny kommunereform, men å aktivt ha et eget punkt i programmet som fjernet det eneste virkemiddelet for å få til en reell kommunereform, var som en fallitterklæring å regne.

Til tross for mange tilbakemeldinger fra fylkeslagene til programmets førsteutkast, var samme formulering om «frivillighet» beholdt i andreutkastet. Under landsmøtet ble punktet om frivillighet erstattet med det mer vage punktet «Høyre vil motivere flere kommuner til å slå seg sammen, for å sikre bedre tjenester til innbyggerne». Det virket som om vi var såpass bekymret for kritikk fra Senterpartiet at vi unngikk å foreslå nødvendige grep som ville rustet Norge for fremtiden.

Frykten for å stille til valg på en potensielt upopulær sak gjorde at vi mistet en god sak med klare politiske skillelinjer. Vi tapte neppe valget i 2025 på dette alene, men det var etter min mening likevel symptomatisk. Det er ingen tvil om at Norge trenger en ny kommunereform som faktisk monner. Skal vi ha kommuner som kan gi gode tjenester, samtidig som vi møter en strammere økonomi, færre yrkesaktive og flere eldre, må vi gjøre endringer. Derfor må staten ta et helhetlig ansvar, etter modell fra Schei-komiteen. Hvordan landet organiseres administrativt, er et nasjonalt ansvar. Når hver enkelt kommune får vetorett over helheten, blir resultatet uunngåelig fragmentert og inkonsekvent.

Høyre må stå i bresjen for at det skal tegnes et nytt kommunekart basert på dagens – og morgendagens – behov, ikke på gårsdagens grenser. Skal vi få til en struktur der kommunene tåler de utfordringene vi vet kommer, bør målet være å redusere antallet kommuner til maksimalt 100. Da sikrer vi sterke fagmiljøer, effektiv ressursbruk og likeverdige velferdstjenester i hele landet.

Det vil være upopulært blant mange. Det vil skape motstand. Og det vil sannsynligvis styrke oppslutningen om Senterpartiet. Men politikk handler ikke om å velge det mest komfortable alternativet på kort sikt. Det handler om å ta ansvar for å skape et best mulig velferdssamfunn på lang sikt. Det tror jeg tjener Høyres oppslutning også.