Norge må slutte å sløse med mennesker

Mange som står utenfor arbeidslivet i dag både kan og vil jobbe. Men vi gir dem opp altfor tidlig, og vi har ikke gode nok tiltak for å hente dem tilbake, skriver Høyres nestleder, Henrik Asheim.  

Av Henrik Asheim, 1.nestleder i Høyre 

Under Støre-regjeringen er det blitt 100 nye uføre hver eneste uke det siste året. Den utviklingen kan og må vi snu. 

I år øker utgiftene til sykepenger, uføretrygd og arbeidsavklaringspenger mer enn utgiftene til Forsvaret. Hvert eneste år har det blitt flere mennesker på helserelaterte ytelser, og hvert eneste år har Støre-regjeringen hevet terskelen for å komme inn i jobb og lagt bort forslag om å gjøre det enklere å kombinere trygd og arbeid.  

Resultatene av regjeringens politikk er slående: Bare det siste året er det blitt over 5000 flere uføretrygdede i Norge. Det tilsvarer 100 nye uføre hver eneste uke. Økningen er langt høyere enn den gjennomsnittlige veksten i antall uføretrygdede de siste fem årene, og særlig urovekkende er det at antallet unge uføre under 30 år stiger. 

Norge er et annerledesland på mange måter. Vi har tjent oss ekstremt rike på olje- og gassvirksomheten langs kysten og forvaltet inntektene på en god måte. Pengene er et viktig bidrag til fremtidige generasjoner den dagen oljealderen er omme. Men avkastningen fra fondet har også smurt budsjettene våre og gjort det mulig å bruke store penger på å bygge ut velferdssamfunnet vårt.  

Men vi er også et annerledesland fordi vi har en langt sykere befolkning enn andre land vi liker å sammenligne oss med. I andre kvartal i år var sykefraværet vårt høyere enn mesteparten av tiden under pandemien. Mye av økningen skyldes psykiske plager, tretthet og muskel- og skjelettsykdommer – tilstander som ofte ikke blir bedre av at du er 100 prosent hjemme over lang tid.  

Nesten 16 prosent av alle unge mellom 20 og 29 år sto helt utenfor både utdanning og jobb i fjor, og for første gang siden 2017 øker nå denne andelen. Hvis vi ser på unge uføretrygdede, har andelen doblet seg på ti år. 

Det bør være en vekker for oss alle. Det gir ingen mening at nordmenn skal være sykere enn svensker. Eller at en mye større andel nordmenn enn dansker er uføretrygdet. Det må bety at det er noe galt med måten vi har rigget oss på, og den hjelpen vi gir folk.  

Det er et langt løp å få uføretrygd, så problemet starter med at mange havner inn i ordninger som arbeidsavklaringspenger – som igjen fører til uføretrygd for ofte. Flere burde heller møtes med ordninger som får dem tilbake i jobb eller utdanning. De ordningene vi har for å sikre inntekten til folk er i veldig stor grad helserelaterte, noe som betyr at du må være syk nok for å få hjelp. Da blir også fokuset på sykdommen og utfordringene dine, fremfor hvilken aktivitet du kan delta i.  

Det å ha en jobb å gå til er mer enn å få lønn på konto en gang i måneden. Det er opplevelsen av at noen har bruk for deg, at det er viktig for de andre at akkurat du møter opp på vakten din og at du har plass i et arbeidsfellesskap. 

Vi driver en forferdelig sløsing med mennesker i dette landet. Mange av dem som står utenfor i dag både kan og vil jobbe. Men vi gir dem opp altfor tidlig, og vi har ikke gode nok tiltak som henter dem tilbake igjen.  

De siste årene har regjeringen brukt mye tid på å stenge dører inn i arbeidslivet. De har strammet inn innleieregelverket som gjør at bemanningsbyråene ikke lenger kan være den veien de før var fra ledighet til arbeid. De har strammet inn adgangen til midlertidige ansettelser, som gjør at færre får prøvd seg i arbeidslivet og får fylt på CV-en sin med erfaring. De har fjernet statens eget mål om at fem prosent av alle nyansettelser skal være mennesker med funksjonsnedsettelser eller hull i CV-en. Og de har effektivt stoppet tiltak som ville gjort det enklere å kombinere trygd med å prøve seg i arbeid.  

Vi må stoppe strømmen ut av arbeidslivet. I dag er en helserelatert ytelse den eneste måten for å inntektssikre dem som faller utenfor jobb og utdanning. For mange fungerer disse ytelsene som en motorvei til varig utenforskap fra arbeidslivet.

Derfor vil Høyre ha en ny arbeidsrettet ytelse for unge som faller utenfor, med oppfølging og aktivitetskrav som følger deg hele veien tilbake til jobb eller utdanning. Den beste medisinen vi kan gi mange unge som står utenfor, er nettopp aktivitet og jobb. 

Vår største utfordring i årene som kommer er ikke først og fremst penger, det er mangelen på mennesker i jobb. Arbeidslivet skriker etter arbeidskraft med riktig kompetanse. Selv om oljen har gitt oss stor rikdom, så er utgiftene til alle som nå holdes utenfor arbeidsfellesskapet for høye til at det er bærekraftig over tid.