– Det utenkelige er utenkelig helt til det ikke er det

Mitt møte med heltene langs frontlinjen i Ukraina gjør meg enda tryggere på at vi må øke Norges støtte til Ukraina og selv ruste oss bedre for det utenkelige. 

Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv

For en måned siden var jeg med på en leveranse av utstyr til frontlinjen i Ukraina. Reisen ble gjort i regi av organisasjonen Fritt Ukraina, og jeg vil gjerne begynne med å si noen ord om dem. 

Fritt Ukraina samler inn penger og utstyr til militære avdelinger i Ukraina. Siden oppstarten har de samlet inn flere hundre millioner og kjørt rundt 70 leveranser. Hundrevis av frivillige og tusenvis av små og store støttespillere har gitt noe til de som gir alt. 

Jeg var med fra Polen i vest til Donetsk fylke i øst. I kontrast til «vanlige» politikerreiser til Ukraina, reiste vi ikke med tog. Vi kjørte biler på gode, dårlige, dels raserte og gjenoppbygde veier. Underveis fulgte teamet fra Fritt Ukraina hele tiden med på siste nytt om flyalarmer og trusler for å kunne gjøre justeringer i tide hvis det skulle bli nødvendig. 

Den ene natten, mens vi var i Kyiv, måtte vi gå i tilfluktsrom under en av flyalarmene. Dette er først og fremst noe vi tilreisende gjør. Russernes terror mot de store byene er kontinuerlig, og de fastboende kan rett og slett ikke gå i bomberom hver eneste natt. De må også sove noen netter. 

Gjennom turen møtte vi politikere og soldater som kunne gi innsikt i hvordan ukrainerne lever med og kjemper krigen. Det var særlig nyttig å møte statsminister Denys Sjmyhal som ga et grundig overblikk over Ukrainas humanitære behov og militære prioriteter. 

Det var ikke det at vi primært fikk ny informasjon på vår reise øst i Ukraina. Mye kjenner vi igjen fra rapporter i og utenfor offentligheten. Likevel synker inntrykkene dypere inn. Når du ser mennesker i øynene, får man en tydeligere forståelse for hva de står i. 

Det viktigste Norge kan gjøre

Derfor er det særlig tre standpunkt jeg står enda sterkere fast med etter reisen til Ukraina. 

For det første er det helt tydelig at støtten vår er nødvendig og kommer frem. Vi møtte blant annet en ukrainsk F-16 pilot, «Rocket». Han er del av en ukrainsk kampkapasitet muliggjort av vestlige donasjoner og trening. Vi var med da Fritt Ukraina leverte ytterligere klær og materiell til pilotene. 

Om noen ønsker å si at vår støtte ikke betyr noe eller må skaleres ned – si det til «Rocket», som kjemper dag og natt. 

For det andre må Norge selv ruste opp raskere. I Donetsk sa noen at «også her var det flere som i januar 2022 ikke trodde krigen kunne komme hit». Det utenkelige er utenkelig helt til det absolutt ikke er det. Det viktigste vi kan gjøre er å ruste vårt eget forsvar. 

Den oppgaven er stor. Langtidsplanen for forsvaret er et godt utgangspunkt som bør friskes opp, og Høyre vil få opp aktiviteten raskt. I 2025 ligger Norge an til å øve og trene mindre enn i fjor. Slik kan vi ikke møte unge som bruker et år av livet sitt på å avtjene verneplikt i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge siden andre verdenskrig. 

Foreløpig har ikke Høyre lykkes i å få Støre-regjeringen med på et nytt løft før sommeren, men vi gir oss ikke. Det haster å gjøre Norges forsvar sterkere, raskere og bedre forberedt. 

For det tredje må vi lære av Ukraina. Bruken av droner i krig har hatt større utvikling på tre år i Ukraina enn de foregående 33 årene siden Berlinmurens fall. Norge må derfor være til stede på bakken, snakke med våre allierte, og sørge for at vi lærer de leksene som ukrainerne – og Russland – lærer hver dag langs fronten.

En annen viktig lærdom fra Ukraina er hvor viktig de private initiativene er. Deler av Ukrainas kamp er bygget nedenfra og opp. Det minner oss om at det er summen av innsatsen og offerviljen til enkeltpersoner og de små fellesskapene, bataljoner og bedrifter, som utgjør vår motstandsevne. 

Alle kan vi gjøre litt. Først må vi stå sammen i vår støtte til Ukraina, så må vi stå sammen når innsatsen for et sterkere forsvar av Norge skal legges ned.