Når spillereglene endres midtveis

Kronikken ble først publisert i Altinget

Et flertall i Stortinget vedtok denne uken å skrote anbud innen rehabilitering mens prosessene fortsatt pågår. Det skjer etter at aktører over hele landet har brukt år på å bygge opp tilbud, investere i kompetanse og delta i konkurranser basert på rammer staten selv har fastsatt. Når spillereglene endres underveis, trekkes teppet bort under institusjoner, ansatte og pasienter.

Det er fullt forståelig at aktører som tapte anbud, var skuffet og reagerte sterkt. Vi har også vært tydelige på at prosessen ikke har vært god nok. Samtidig er det viktig å understreke at dette vedtaket rammer langt flere enn dem som ikke nådde opp. Også institusjoner som fikk anbud – og som allerede har begynt å planlegge drift og bemanning – står nå i stor usikkerhet.  For pasientene er situasjonen uavklart, og det er ingen som i dag kan svare på om tilbudet faktisk blir bedre.

Det hadde pasientene fortjent. 

Regjeringens ansvar

Denne situasjonen har ikke oppstått over natten. Grunnlaget for anbudene ble lagt da Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt i regjering. Arbeiderpartiet og helseministeren burde brukt mer tid på å lytte. Bakgrunnen for den situasjonen vi nå er havnet i, handler om en svak behovsanalyse, fullstendig manglende involvering av pasient- og brukerorganisasjonene og aktørene på rehabiliteringsfeltet.

Høyre tok bekymringene opp gjentatte ganger i Stortinget. Riksrevisjonen dokumenterte at pasienter ikke fikk den rehabiliteringen de har behov for, og at seks av ti kommuner sliter med å gi gode nok tjenester. Likevel la regjeringen frem en Nasjonal helse- og samhandlingsplan uten konkrete tiltak for å styrke rehabiliteringsfeltet, og den faglige uroen ble ikke ryddet opp i før anbudsprosessene fortsatte.

Det er regjeringens ansvar å sikre forsvarlige prosesser, helhetlig styring og forutsigbarhet i helsetjenesten. Når det ansvaret ikke tas, får vi politisk kaos og omkamper i Stortinget.

Vedtaket om å stanse anbudene har ifølge helseministeren en anslått merkostnad på rundt en halv milliard kroner i året. Det er betydelige midler som må tas fra andre deler av helsetjenesten. Spørsmålet er fra hvor. Hvilke pasientgrupper skal nedprioriteres? Jeg har utfordret helseministeren på hvordan dette skal dekkes inn. Foreløpig er det helt i det blå.

Farlig vei å gå

Når Stortinget griper direkte inn i en pågående anskaffelsesprosess og endrer forutsetningene underveis, skapes det stor uforutsigbarhet. Det undergraver tilliten til systemet. Slik kan vi ikke styre helsetjenesten.

Ansvaret stopper heller ikke hos regjeringen alene. Partiene som nå stiller seg bak vedtaket, bidrar til å etablere en presedens som kan få konsekvenser langt utenfor denne saken. Det er en farlig vei å gå.

Helse- og rehabiliteringsfeltet er avhengig av stabilitet og forutsigbarhet. Institusjoner investerer i bygg, kompetanse og fagmiljøer over mange år. Avtaler inngås med utgangspunkt i klare og stabile rammer. Hvis disse rammene kan endres med et flertallsvedtak midtveis i løpet, svekkes forutsigbarheten for alle aktører – offentlige, ideelle og private.

Spørsmålet er hvilke andre inngåtte avtaler som kan settes til side når det politiske presset øker? Og ikke minst, hvordan vi kan sikre nødvendig investering og kompetansebygging dersom ingen kan stole på at vedtatte prosesser faktisk fullføres. 

Vedtatte spilleregler må gjelde

La det være tydelig: Høyre har vært kritisk til deler av anbudsprosessen. Vi har stilt spørsmål ved vektingen av pris opp mot kvalitet, advart mot å bygge ned etablerte fagmiljøer før alternative tilbud er på plass, og bedt om en helhetlig gjennomgang av rehabiliterings- og habiliteringstilbudet før oppgaver flyttes mellom nivåene. Vi har også vært tydelige på behovet for å sikre de ideelle og private institusjonene som over tid har bygget sterke fagmiljøer. Regjeringen har valgt å ikke lytte.

Konsekvensene kan bli svekkede fagmiljøer, dårligere tilbud og lengre vei tilbake til arbeid for mennesker i en sårbar situasjon. Arbeidsrettet rehabilitering har dokumentert effekt. Når helse og arbeid ses i sammenheng, kan flere komme tilbake i jobb. Det forutsetter stabile rammer, langsiktige avtaler og forutsigbar finansiering – ikke politisk kaos. 

Norge må være et land der vedtatte spilleregler gjelder. Der aktører kan stole på at prosesser som er satt i gang, fullføres på en ryddig måte. Der endringer skjer gjennom grundige og forutsigbare løp, ikke gjennom hastetiltak og omkamper.

Bygge opp, ikke rive ned

Det overordnede ansvaret ligger hos regjeringen. Det er helseministerens ansvar å sikre kvalitet, forutsigbarhet og bærekraft i helsetjenesten. Det ansvaret er ikke tatt.

Høyre vil bygge opp rehabiliteringsfeltet – ikke rive det ned. Vi vil ha tydelige kvalitetskrav, bedre samhandling og trygghet for fagmiljøene. Målet er flere i arbeid, færre på passive ytelser og mindre utenforskap.

Men da må noen ta ansvar. Det har ikke denne regjeringen gjort. Og Stortinget bør være seg bevisst at den presedensen som nå etableres, kan få konsekvenser langt utover denne ene saken.