Sløsing bekjempes ikke med enda mer stat

Det er bra at Rødt vil snakke om sløsing. Men bak retorikken skjuler det seg stort sett bare gamle kjepphester: mer stat og mindre valgfrihet.

Mens Arbeiderpartiet har satt seg helt på sidelinjen og mener staten styres perfekt, vil i hvert fall Mímir Kristjánsson og Rødt debattere hvordan vi kan få mer ut av pengene. I en tid der offentlige utgifter vokser raskt, trenger vi flere som spør hvordan vi kan få mer velferd ut av hver krone.  

I Aftenposten hevder Kristjánsson at mye av sløsingen er høyrepolitikk. Aftenposten vil ikke publisere mitt motsvar, så det kommer istedenfor et svar her.

I én viktig erkjennelse er jeg helt enig med Rødt: Kutt i sløsing er ikke det samme som kutt i velferd. Nettopp derfor blir Rødts konklusjoner problematiske. Bak overskriften om å «kutte sløsing», ligger det i realiteten en politikk som vil gi mer stat, mindre valgfrihet, og i praksis dårligere velferdstilbud til folk.  

Når man kutter i mangfoldet av tilbud, svekker kapasiteten og fjerner alternativer som fungerer, rammer det nettopp dem velferdsstaten er til for. 

Rødts forslag er i stor grad gamle ideologiske kjepphester i ny innpakning: De vil bygge mindre vei, i et land der avstander gjør infrastruktur avgjørende. De vil avvikle private barnehager, opprette statlige selskaper og gjøre jernbanen til et monopol igjen. De vil redusere testing av kunnskap i skolen, uten å forklare hvordan vi da skal sikre kvalitet og at elevene lærer det de skal. 

Dette er ikke først og fremst et oppgjør med sløsing. Det er et oppgjør med mangfold. 

Særlig alvorlig er det at Rødt varsler en bred kamp mot private aktører i velferden. Det er en ideologisk drevet politikk som risikerer å gi lengre ventetider, mindre fleksibilitet og dårligere og ofte dyrere tjenester.  

For Høyre er det avgjørende at folk får hjelp når de trenger det – ikke hvem som leverer den. Mennesker er ulike, og det bør også tilbudene være. Innen psykisk helse og rusbehandling er det nettopp mangfoldet som gjør at flere får et tilbud som faktisk virker for dem. 

Må ta strukturelle grep

Dette er en reell politisk uenighet: Rødt mener staten bør gjøre mest mulig selv, og at løsningene bør være like for alle. Vi mener at et samfunn med ulike mennesker trenger et mangfold av løsninger, men også at det offentlige trenger noen å måle seg mot. Hele debatten om sløsing viser jo at staten ikke alltid leverer best og mest effektivt. Derfor har det en egenverdi med konkurranse mellom ulike aktører. Det gir valgfrihet, men det gir også et viktig sammenligningsgrunnlag på kvalitet og ressursbruk. 

Skal vi kutte sløsing uten å kutte i velferden, må vi gå en annen vei enn Rødt. Vi må modernisere systemene i staten, ikke bare bygge dem større.  

Et stadig mer detaljregulert velferdssystem binder også opp store ressurser. Ansatte bruker mange steder for mye tid på rapportering og administrasjon, og for lite tid på mennesker. Systemene er blitt så komplekse at de i seg selv skaper behov for mer byråkrati. 

Her er det behov for strukturelle grep. Kommunereform er ett eksempel. Erfaringer viser at sammenslåinger kan gi frigjøre ressurser, særlig i administrasjon, og til tjenester nært folk. 

Sløsing med mennesker

Nav-reform er også helt nødvendig. Det er sløsing med menneskers ressurser, muligheter og drømmer: I 2026 bruker vi over 700 milliarder kroner på folketrygden, og det jobber over 20 000 mennesker i NAV. Likevel står 700 000 mennesker i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet og sysselsettingsgraden har falt siden 2022. Vi er på verdenstoppen i høyt sykefravær og 1 av 10 er uføretrygdede.

Nav sitt arbeid må handle mindre om diagnoser og mer om å hjelpe mennesker inn i arbeid. Bevilgningene til helsetjenestene vokser kraftig, uten at vi klarer å benytte ressursene vi har godt nok og levere mer kvalitet til pasientene. Vi trenger en forenklingsreform av Nav, med mål om økt overgang til arbeid, raskere saksbehandling, bedre organisering, strengere aktivitetskrav og bedre oppfølging av mennesker.

Dessverre har de fleste partiene stilt seg på sidelinjen i de store debattene om hvordan systemene må endres, reformeres og forbedres. Debatten om sløsing er mer enn bistand, subsidier og havvind.  

Vi trenger mer systemkritikk. Til syvende og sist handler det om tillit. Når folk opplever at skattepengene deres ikke forvaltes godt, svekkes tilliten til fellesskapet. Offentlige midler er ikke statens penger. Det er folks penger. Da må de brukes med respekt, og med mål om å gi mest mulig frihet, kvalitet og verdighet tilbake til dem de kommer fra.