Gratis er politisk latskap

Familiepolitikk må bestå av noe annet enn å gjøre flere ting
skattefinansiert

Kanskje er det større forskjell mellom en kvinne på Grünerløkka og en mann i Balsfjord enn på lenge. Hvis begge lever i et parforhold med barn, er felles referanser og livsførsel kanskje likere. Ikke bare fordi menn og kvinners foreldreskap og ansvar hjemme er mer likestilt enn noen gang, men også fordi barna og deres foreldre møtes på egne plasser, forbeholdt dem. I barselgrupper, i gangen i barnehagen, på skoleavslutning, på foreldremøte, i håndballhallen, eller ruslende hjem fra fotballcup. Barna deres utvikler seg i samme tempo, møter omtrent samme innhold i barnehagen, og foreldrenes hverdag består i stor grad av å få familieliv og arbeidsliv til å gå opp.

Jeg skal ikke underslå at barn og deres foreldre kan være forskjellige (og likere hverandre) ut fra hvor de bor og hvilken bakgrunn de har, men barn i barnehage og skole fører likevel med seg mye som er felles for alle.

I familiepolitikken møter et parti som Høyre flere dilemmaer: Hva skal være familien og foreldrenes ansvar? På hvilke områder mener vi det er greit at staten bestemmer? Hvilke virkemidler skal vi bruke for å få flere til å velge «riktig», og skal vi i det hele tatt gjøre det?

Familiepolitikken er et klassisk eksempel på ulike hensyn som står mot hverandre: Ønsket om at flere skal gå i barnehage vs. hensynet til at hver familie må få organisere sitt liv som de vil. Et ønske om likestilt arbeids- og familieliv vs. hensynet til familienes valgfrihet, for å ta to eksempler.

I tillegg ønsker vi en mindre og mer effektiv stat, men familiepolitikk krever ofte omfattende offentlige ordninger. Mindre stat, lavere offentlige utgifter og grenser for politikk må veies mot behovet for trygghet og like muligheter for barn, uavhengig av foreldrenes økonomi eller bakgrunn.

Dårlig bruk av skattebetalernes penger

Stadig flere av debattene rundt familiepolitikk dreier seg om hvor mye billigere noe skal være. For eksempel var gratis SFO (AKS i Oslo) for 4. klassinger et av SVs krav ved forrige forhandling om statsbudsjettet. Det er en dårlig idé av flere grunner, men det illustrerer også politisk latskap: Skattenivået SV og andre partier på venstresiden legger seg på er i seg selv skadelig for norsk næringsliv. Når pengene i tillegg skal brukes til å løse et problem som ikke finnes, og en løsning som ingen har bedt om, vitner det om
politikere som tar skatteinntekter og verdiskapning for gitt. Det er dårlig bruk av skattebetalernes penger når man ønsker å gjøre SFO gratis for barn som er store nok til å være hjemme alene, samtidig som det vil gjøre bemanningen enda vanskeligere for de yngste i SFO, og i barnehagene.

Hvis foreldre ønsker å prioritere SFO, kan de gjøre det, og betale for tjenesten. Helst med inntekt de har til overs etter skattelettelser. Vi ser det samme i barnehagepolitikken: Ja, det er kjærkomment med billigere barnehage når alt er dyrere. Men Høyre kan med selvtillit snakke mer om innholdet i barnehagen og hvordan vi skal nå barna som ikke går der, enn at prisen skal være så lav som mulig.

Barnehageprisen bør være høyere enn i dag

Hvis jeg skal vise to utgiftsposter fra mitt eget familie- og arbeidsliv, koster et busskort fra Sundvolden i Buskerud inn til Oslo det samme som å ha tre barn i barnehagen. 7-8 timer. Hver hverdag, hele måneden. Med pedagoger og trygge voksne, utearealer, mat og fellesskap. Det er ikke vanskelig å forstå at barnehageplassen egentlig koster mye, mye mer, samtidig som den tross alt også gjør at foreldrene kan være i jobb eller skole.

Vi undervurderer foreldre hvis vi ikke kan løfte en debatt om prioriteringer. Prioriteringer i form av hva skattepenger bør brukes på, men også hva som er viktigst i familiepolitikken. Det koster å ha nok bemanning og kvalitet i barnehagene. Det koster egentlig mer enn å ta buss.

Ja, det er et problem dersom barn ikke får gå i barnehagen på grunn av foreldrenes økonomi, men det er det mulig å gjøre noe med. Høyre innførte regelen om at ingen husstand skulle bruke mer enn 6 % av samlet inntekt på barnehage. Vi innførte gratis kjernetid. Deler av skattesystemet har «alltid» vært omfordelende i favør barnefamilier, og sånn bør det fortsatt være: Vi har gratis helsetjenester for barn, gratis skolegang, barnetrygd, betalt (og raus) foreldrepermisjon, ammefri, ekstra egenmeldingsdager på grunn av sykt barn, subsidiert foreldrebetaling i barnehagen og så videre.

50 ideer for Norge – som ikke er gratis

Da Unge Høyre kom med «50 ideer for Norge» utfordret vi AUF til å gjøre det samme. Et av kravene vi stilte for at noe skulle kunne kalles ny politikk, var at det ikke holdt å gjøre noe gratis. Det er politisk latskap dersom all ny politikk skal være å ta regningen for foreldrene, men hvis vi ønsker å dreie debattene og prioriteringene over på noe annet må Høyre også bidra til det.

Hvis vi ønsker grenser for politikk og mindre stat bør vi både kunne la familiene bestemme mer der det for «alle» er helt åpenbart at de burde det. Men vi bør også la være å bruke gode intensjoner til å detaljstyre innhold eller gripe inn politisk på andre måter. Debattene i seg selv er viktige for et parti som Høyre. Det er bra at vi har prinsipielle debatter om hvilke hensyn som skal veie tyngst. På sitt beste er de bra og bevisstgjørende for velgere også.

Valgfrihet, grenser for politikk, likestilling og sosial trygghet er ikke hensyn som alltid lar seg forene. Derfor kommer også Høyre til å vekte ting høyere enn valgfrihet og mindre stat i familiepolitikken. Jeg innrømmer glatt at jeg gjør det selv på flere områder. Men skal vi gjøre det, bør vi klare å la være de gangene det strengt talt ikke trengs.