Når prisene stenger døren for unge

Er du en som trekker stigen opp etter deg?

Husker du da du fikk nøklene til din første bolig? Bar flytteeskene inn døren, spiste pizza på gulvet, og kanskje spratt champagnen for å feire? Den følelsen er vanskelig å glemme.

Kanskje fordi det er så krevende å skaffe sin første bolig. De aller fleste av oss må jo jobbe, spare penger til egenkapital og ta opp lån for å komme seg inn på boligmarkedet. Eller kanskje fordi det å eie bolig gir stor økonomisk trygghet for fremtiden?

Siden midten av 90-tallet har boligprisene økt jevnt og trutt, kun med noen få unntak. Bare det siste tiåret har boligprisene i Norge økt med 44,6 prosent, mens prisene på varer og tjenester har økt med 33,6 prosent. I hovedstadsområdet har prisutviklingen vært ekstra sterk. For vår foreldregenerasjon har det betydd at de har fått være med på en boligreise som har gitt dem mulighet til å kjøpe stadig større og bedre boliger. Å eie bolig har rett og slett vært en god investering, som har gitt mange rikdom.

I dag er situasjonen en annen. Boligdrømmen er fjern for mange unge, og vi kan ikke regne med boligprisveksten som våre foreldre har opplevd. En større del av inntekten vår må trolig gå til boligkostnader, og det blir vanskeligere å oppgradere til større og bedre boliger. Ja, kanskje til og med umulig hvis man er alene, selv om man er i jobb. At stadig flere tyr til foreldrebanken, bidrar også til at familiebakgrunn lettere får gå i arv.

Utviklingen er ikke særnorsk. Ifølge en fersk rapport fra EU har boligprisene i europeiske byer steget med over 60 prosent mellom 2015 og 2025, mye raskere enn inntektene. Det har ført til at en større andel av husholdningsbudsjettet brukes på bolig, og at mange unge må prioritere boligkostnader fremfor utdanning, sparing, familieliv og egne prioriteringer. Den sosiale mobiliteten svekkes, og man bruker lengre tid på å etablere seg og få familie – som igjen skaper utfordringer for velferdssamfunnets bærekraft.

Høyre har lenge ment at det viktigste vi kan gjøre for å få et velfungerende boligmarked, er å bygge nok boliger. Men det er lettere sagt enn gjort. Selv har jeg sittet i byutviklingsutvalget i Oslo, og det finnes knapt et boligprosjekt som ikke ødelegger for en nabo, skaper mer trafikk og mindre fremkommelighet, eller som øker presset på barnehager og skoler. Det finnes alltid mange konkrete grunner til å si nei, mens argumentene for å si ja ofte er abstrakte og langsiktige. Resultatet blir at vi ikke holder tritt med etterspørselen. I tillegg til å bygge flere boliger, har Høyre lenge vært opptatt av å bygge boliger raskere, myke opp leilighetsnormen så det er mulig å bygge mindre boliger, fjerne tekniske krav, og å gjøre det enklere å få lån.

På kort sikt vil det selvsagt løse noen problemer, men det kommer med konsekvenser. Mindre natur, færre grøntområder, dårligere bokvalitet, mindre plass og mer gjeld. Er det en pris vi er villige til å betale hvis presset på byene gjør at vi på lang sikt uansett vil oppleve den samme prisveksten på boliger? Risikerer vi at Oslo blir et «Manhattan» – med både høye boligpriser og lite trivelige nabolag?

Apropos Manhattan. I New York har den nyvalgte borgermesteren Zohran Mamdani pekt på hvordan boligmarkedet belønner eldre generasjoner som allerede er på markedet, mens de unge presses inn i et liv med høyere boutgifter og dårligere bokvalitet. Mamdani ønsker økt boligbygging, strengere reguleringer og et tydelig nei til at løsningen på boligkrisen er å bygge stadig mindre og dårligere boliger. Han utfordrer ideen om at vi som er unge må akseptere lavere levestandard enn generasjonene før oss.

Han er heller ikke den eneste radikale politikeren som har nytt godt av at generasjonskontrakten i boligmarkedet brytes. I flere land ser vi hvordan politiske ytterpunkter øker oppslutningen, fordi boligprisene skaper stor misnøye i befolkningen.
Økte boligpriser kan også i Norge bidra til politisk polarisering og ustabilitet.

Boligpolitikken kan ikke bare handle om kvantitet, men også kvalitet. Med grunnleggende krav til lys, luft, areal, arkitektur og uteområder. Boligpolitikken kan heller ikke bare handle om det som skjer her og nå, vi må utvikle byene våre i et generasjonsperspektiv.

Heldigvis bor de aller fleste i Norge godt. Åtte av ti nordmenn bor i sin egen bolig. Gjennomsnittsalderen for førstegangskjøpere er rundt 28 år, også i store byer som Oslo. Kvaliteten på boligene er blant de beste i hele verden. Og kostnadene er relativt lave, sammenlignet med andre europeiske land. Det er også verdt å ha med seg at selv om boligprisene har økt, har også markedet og boligene blitt bedre. Noen av dere som leser dette husker kanskje en tid hvor det ble betalt penger under bordet. Og at boligene hadde så dårlig kvalitet at det ikke engang var mulig å dusje hjemme.

Vi bør derfor ikke gjøre så drastiske endringer i boligpolitikken at vi kaster de velfungerende delene av den over bord. Men et boligmarked som gir trygghet og mobilitet for én generasjon, og høyere kostnader og færre valg for den neste, kan på sikt føre til avmakt blant unge. Det er ikke ett enkelt svar på utfordringene i boligmarkedet. Det er ulike behov i ulike kommuner. Men én ting er sikkert, og det er at utfordringene i
boligpolitikken ikke kan løses av markedet alene, og at politikken spiller en rolle.

I årene som kommer må Høyre derfor velge hva vi vil legge mest vekt på i vår politikk. Det er ikke bare et spørsmål om hvilke hensyn som er viktigst i dag, men også hvilke konsekvenser vi er villige til å leve med i morgen. Hvis dagens unge systematisk får dårligere levestandard og færre muligheter enn foreldregenerasjonen vår, må vi spørre oss selv: Er vi i ferd med å trekke stigen opp etter oss?