Kan ikke fortsette å gjøre ting av gammel vane

Sånn har vi alltid gjort det

Da jeg startet mitt arbeidsliv, ble jeg tidlig advart mot denne setningen. Den brukes ofte som et argument mot nye ideer og nødvendige endringer. Heldigvis møtte jeg ikke mange som tenkte slik i næringslivet.

I offentlig sektor og i politikken er holdningen langt vanligere. Kanskje ble jeg særlig oppmerksom på det den dagen jeg tiltrådte som 34 år gammel ordfører i Kristiansand. Utålmodig, ambisiøs og med et tydelig mål om å skape endringer til det bedre. Både for byen og for Norge.

Som småbarnsfar er jeg godt vant til spørsmålet «hvorfor?» fra mine barn. Hvorfor må jeg ta på lue? Hvorfor må jeg gå på skolen? Spørsmålene kan være helt banale, men det er også helt herlig forfriskende av og til. For det tvinger oss til å tenke gjennom hva vi gjør – og hvorfor.

Tørre å spørre hvorfor

Den samme nysgjerrige tilnærmingen fra et lite barn har jeg tatt med meg inn i ordførergjerningen. Vi må stille oss nettopp spørsmålet «hvorfor» langt oftere. Hvorfor driver kommunen med dette? Hvorfor må akkurat denne oppgaven løses av kommunen? Et godt eksempel er at Kristiansand kommune tidligere eide et charterbåtselskap som fraktet turister i skjærgården. Begrunnelsen var at kommunen tjente en liten slant på det. Men om dette er tilstrekkelig grunn, kunne kommunen like gjerne åpnet dagligvarebutikker på hvert gatehjørne. Der er marginene bedre.

For meg fremsto charterbåtselskapet som en åpenbar oppgave for private aktører. Vi solgte derfor selskapet til eiere som ønsket å videreutvikle og utvide konseptet. Inntektene brukte vi til å betale ned en altfor høy kommunal gjeld. Det ga lavere rente- og avdragskostnader, og samlet sett langt bedre økonomisk effekt enn de årlige utbyttene kommunen tidligere mottok. Med samme prinsipielle tilnærming har vi også solgt kommunale parkeringshus. Midlene har utelukkende gått til gjeldsreduksjon. Dette har vært kontroversielt for noen, men helt nødvendig dersom kommunen skal konsentrere seg om sine kjerneoppgaver.

Da jeg overtok som ordfører i 2023, var Kristiansands økonomi preget av røde tall over hele linjen, blant annet som følge av for høy gjeld. To år senere har vi snudd dette til solide overskudd. Det har krevd tøffe prioriteringer. Vi har redusert gjelden, vi har redusert antall ansatte i alle sektorer, bortsett fra helse og omsorg. Vi har kuttet i kurs, konferanser og arrangementer i egen regi, innført innkjøpsstopp og redusert bruken av overtid. Vi har lagt ned en utadrettet næringsavdeling som delte ut midler gjennom et kommunalt næringsfond, og vi har stått i krevende strukturendringer som har medført nedleggelser av både skoler og sykehjem. Resultatet er at vi i dag får mer kvalitet ut av hver krone.

Våge å prioritere

I Norge må vi slutte å gjøre ting bare fordi vi alltid har gjort det. Vi har verken folk nok eller penger nok til å fortsette slik. For egen del har det vært motiverende å være ordfører i den tøffeste økonomiske perioden på førti år for norske kommuner. Winston Churchills berømte ord om at man aldri må sløse bort en god krise, er et godt konservativt prinsipp og bør alltid være en viktig ledestjerne for Høyres politiske prosjekt. Den samme kriseforståelsen som har rammet kommunene de siste årene hadde staten også hatt virkelig godt av.

I stedet for å tenke at en rik stat bør gi rike kommuner, bør vi snu på det. En rekke Høyre-ledede kommuner viser at det er mulig å få mer ut av mindre om vi våger å prioritere. Da må vi som parti ikke la oss friste av quick-fix-løsninger, som kraftige og generelle økninger i kommunerammene. Det vil bare utsette den nødvendige omstillingen Norge trenger.

Som norske kommuner burde vi heller gå foran å si at vi forventer at staten tar samme omstillingsgrep som mange kommuner nå har tatt. For vi kommer ikke bort fra at norsk offentlig sektor er for stor. Sammenlignet med andre OECD-land ligger vi høyt, og ser vi på andelen av fastlandsøkonomien som stammer fra offentlig sektor, altså uten oljeinntektene inkludert, er nivået åpenbart ikke bærekraftig over tid. Vi må skape før vi kan dele.

Staten bør lære av kommunene

Staten har mye å lære av kommuner som har vært gjennom krevende omstillinger. Det starter med en systematisk og kritisk gjennomgang av hvilke oppgaver staten faktisk skal løse. En grundig opprydding i virkemiddelapparatet bør stå høyt på agendaen. Samtidig må også interesseorganisasjoner som NHO våge å prioritere, og det bør de få klar beskjed om fra oss som parti. Hva vil de ha først? Skatteletter, eller tunge statlige subsidier? Vi har ikke råd til å gjøre begge deler.

For min del er det åpenbart at betydelige skatteletter må komme først så næringslivet selv kan peke ut hva vi bør satse på i årene fremover. Da skaper vi også arbeidsplasser i kommunene. Og er det en ting historien har vist oss så er det at verken byråkrater eller politikere er godt rustet til å peke på vinnerne. En kritisk gjennomgang av statens oppgaver gir rom for nødvendige skattelettelser, et skapende næringsliv og at folk får beholde mer av sine egne penger.

Summen er en sterkere nasjon og et samfunn som bygger sine løsninger nedenfra og opp. I god Høyre-ånd. Og der vi våger å se på oppgavene som det offentlige løser i dag og stille oss spørsmålet om hvorfor akkurat denne oppgaven må løses av stat eller kommune. Vi har ingen tid å miste.

«Sånn som vi alltid har gjort det» er i altfor stor grad bygget på ønsketenking om et sosialdemokratisk drømmesamfunn der statlige og kommunale løsninger er svaret på det meste. I verden anno 2026 trenger vi edruelige, godt forankrede konservative prinsipper som en solid grunnmur for fremtidens Norge.