Fornyelse eller forvitring?

For snart 30 år siden var Jonas Gahr Støre med i en spennende krets fagfolk som tegnet fremtidsbilder av Norge og dro opp viktige reformdiskusjoner gjennom prosjektet Scenarier 2000. Når Norge nå står på terskelen til betydelige omstillinger, trenger vi mer av slik debatt.

Dessverre later det til at Støre har gått fra reform til revers, senest i debatten om kommunestrukturen. Omsorg, fornyelse og forvitring var de tre fremtidsbildene i Scenarier 2000. Også i dag gir disse begrepene mening som grunnlag for debatt. For å si det forenklet: hvis vi også i fremtiden skal ha et samfunn som har omsorg for alle, trenger vi fornyelse. Alternativet er forvitring.

I dag er debatten om fornyelse eller forvitring mer aktuell enn i 1987. Den viktigste politiske utfordringen i dag er å ruste Norge for fremtiden. I den debatten kan vi ikke nøye oss med å vise til at Norge og norske bedrifter har vært gode til å omstille seg det siste hundreåret, slik Støre ofte gjør. Det er det tre viktige grunner til.

Den første er at vi står overfor en helt annen form for omstilling nå. Da sentralbanksjefen i februar varslet at norsk økonomi skal gå fra særstilling til omstilling, uttalte han: «Overgangen til en oljedrevet økonomi med høy lønnsevne har samtidig vært en behagelig reise. Returen, hvor leverandørnæringen skal krympe og annen konkurranseutsatt virksomhet må vokse frem, blir mer krevende.»

Regjeringen leder nå en omstilling som er vesentlig vanskeligere enn den nesten sammenhengende oppturen Norge har opplevd de siste tiårene. Vi må omstille oss til et lavere aktivitetsnivå i oljesektoren – og til en økonomi hvor oljen ikke lenger er motoren.

Dette har vi visst en stund, men fallet i oljeprisen gjør at omstillingen vil skje enda raskere. Desto viktigere blir det å gjøre det som er nødvendig for at nye, norske bedrifter og arbeidsplasser skal vokse frem. Derfor investerer regjeringen og de fire samarbeidspartiene langt mer i forskning og innovasjon, langt mer i vei og bane og i et skattenivå som gir bedriftene bedre muligheter til å skape arbeidsplasser.

Den andre grunnen til at denne omstillingen ikke er lik de tidligere, er klimaendringene. Selv om olje og gass vil være viktig for norsk økonomi i lang tid fremover, vet vi at vi skal til et lavutslippssamfunn. Det betyr at vi ikke bare skal gjennom en økonomisk omstilling, men også en energiomstilling. Den vil få store konsekvenser for hverdagsliv og samfunnsliv. Denne omstillingen skyter nå fart globalt, med store konsekvenser for Norge.

Den raske utviklingen i batteriteknologi i transportsektoren kan komme til å gi en varig lavere oljepris enn vi har vennet oss til. Det er en kjempeoppgave for Norge å utvikle grønn konkurransekraft for fremtiden.

Regjeringen har nylig engasjert administrerende direktør i Finans Norge, Idar Kreutzer, og EUs tidligere klimakommissær, Connie Hedegaard, til å utrede et forslag til en nasjonal strategi for grønn konkurransekraft.

Den tredje grunnen til at denne omstillingen er tøffere, er at norsk økonomi er tett sammenvevet med en global økonomi der konkurransen blir stadig hardere. I møtet med denne konkurransen skal vi skape fremtidens arbeidsplasser og velferd, uten at oljeøkonomien gir oss de samme privilegiene som tidligere.

Tilfeldighetene ville at jeg fulgte dekningen av vårens Ap-landsmøte fra et møte med norsk næringsliv i India. India, som i år trolig får høyere økonomisk vekst enn Kina, som sender mer høykompetent arbeidskraft til Vesten enn alle andre land gjør tilsammen, og som er blitt en magnet for tjenestenæringer. Norsk næringsliv har hatt betydelig suksess i India, Kina og andre markeder i Asia, men kan også fortelle at ingenting kommer av seg selv.

Fra et slikt utkikkspunkt gjorde det inntrykk å lese at Ap-landsmøtet overså omstillingsbehovene, inntok hvilestilling og lot utgiftsvedtakene rulle. Hvis vi skal trygge det beste ved Norge, må vi møte den økte konkurransen offensivt. Vi kan ikke stenge den ute. Ettersom vi ikke kan – og ikke vil – være et lavkostland, må vi satse på høykompetanse. Vi må skape bedre vilkår for vekst i privat næringsliv. Samtidig må vi videreutvikle offentlig velferd.

Gode offentlige tjenester er noe av et konkurransefortrinn for Norge, men må rustes for fremtiden gjennom reformer. For at kommuner over hele landet skal lykkes med å tiltrekke seg ansatte med høy kompetanse, må kommunene være tilstrekkelig sterke. Det er derfor fornyelse av kommunestrukturen er så viktig: Det er en velferds- og vekstreform, ikke bare en strukturreform. I utgangspunktet er det et bredt politisk samsyn på Stortinget om kommunesammenslåinger.

Når Arbeiderpartiets leder nå gjør kommunereformen til en arena for lettvintheter i valgkampen, viser han overraskende liten vilje til fornyelse. Og i dagens omstillingsvirkelighet betyr uvilje mot fornyelse i praksis en aksept for forvitring.