Under Emil Stangs ledelse ble viktige prinsipper for Høyres arbeid trukket opp: Høyre skulle være et sosialt reformparti som arbeidet innenfor de konstitusjonelle rammene et parlamentarisk demokrati setter.

Oppslutningen om Høyre har variert betraktelig. Størst andel velgere hadde Høyre i 1894 da 49,4% stemte Høyre. Høyre har dermed aldri hatt rent flertall på Stortinget. Høyre gikk betydelig tilbake i mellomkrigstiden, blant annet som følge av at nye partier kom til. Fra 1945 til 1970 økte partiets oppslutning jevnt for så å skyte fart etter valget i 1973. Valget i 1981, hvor Høyre fikk 31,7 % var Høyres beste siden valget i 1924. Ved valget i 2005 fikk Høyre 14,1% – det dårligste siden 1945 (i 1997 fikk Høyre forøvrig 14,3%). Oppslutningen ble 17,2 % i 2009, noe som ga 30 representanter på Stortinget. I 2013 ble det regjeringsdannelse med Frp etter et valgresultat på 26,8 % og 48 stortingsrepresentanter. Ved 2017-valget fikk Høyre 25,1 % av stemmene og fortsatt regjeringsmakt. I 2021 endte Høyre på 20,4 % og ble erstattet av en Arbeiderpartiet-ledet regjering. I 2025 gjorde Høyre et svakt valg, med 14,7 % og sitter nå i opposisjon på Stortinget.

Høyre har i alle år søkt å vinne gehør for en politikk som vil stimulere til vekst slik at landet unngår arbeidsledighet og får økonomisk styrke til å løse aktuelle samfunnsoppgaver. Økonomisk styrke er ikke minst nødvendig for å kunne bygge ut et tilstrekkelig helsevesen og sosialapparat, og dermed gi alle en nødvendig trygghet.

I årene rundt århundreskiftet tok Høyre initiativ til å bygge ut et moderne samferdselsnett. Etter første verdenskrig ble det i første rekke Høyres oppgave å arbeide for å gjenreise en sunn økonomisk politikk. Hvor omfattende de økonomiske vanskelighetene var på den tiden, illustreres best ved at Statens finanser først i 1936 var blitt så gode at det var forsvarlig å iverksette Høyre-regjeringens prinsippvedtak fra 1923 om innføring av alderstrygd.

Som det ledende opposisjonspartiet ledet Høyre i etterkrigstiden kampen mot Arbeiderpartiets dirigeringspolitikk. Her gikk Høyre inn for en stimuleringslinje med sterkere oppfordring til privat initiativ og skapende krefter. Høyre har vært en pådriver i arbeidet med å bygge ut landets trygdesystem, og har ved flere anledninger tatt initiativ til å rette opp skjevheter i sosialomsorgen. Dessuten har Høyre reist krav om at Statens virksomhet måtte konsentreres om dens egentlige oppgaver.

Høyre har i etterkrigstiden befestet sin posisjon som et nasjonalt folkeparti. Borgerlig samarbeid som et alternativ til sosialismen har hele tiden vært et av Høyres siktemål.

Disse har vært Høyres partiledere etter krigen:

Ine Eriksen Søreide (2026–)
Erna Solberg (2004–2026)
Jan Petersen (1994–2004)
Kaci Kullmann Five (1991–1994)
Jan P. Syse (1988–1991)
Rolf Presthus (1986–1988)
Erling Norvik (1980–1986)
Kåre Willoch (1970–1974)
Sjur Lindebrække (1962–1970)
Alv Kjøs (1954–1962)
Carl J. Hambro (1945–1954) 

Disse har vært statsministere:

John Lyng (statsminister i 1963, men ikke partileder) 
Kåre Willoch (1981–1986)
Jan P. Syse (1989–1990)
Erna Solberg (2013–2021)