Hvis velferd er viktigst
Velferden blir bedre av å ha privat sektor med på laget
Velferden blir ikke bedre av å sette halve laget på benken. Vi trenger alle gode krefter hvis vi skal fortsette å fornye og forbedre velferdstjenestene de neste årene. Offentlig sektor har ikke monopol på gode ideer, selv om det gjøres veldig mye godt arbeid der. Derfor trenger vi også de private aktørene på laget.
Rødt og SV har fremmet en velferdsmodell uten private aktører som en av deres viktigste krav for å støtte en eventuell Støre-regjering. Får de viljen sin skal ikke lenger private aktører drive barnehager, skoler, barnevern eller helsetjenester som får offentlig finansiering. I praksis innebærer det et forbud mot aktørene som ikke passer inn i venstresidens rigide system. Resultatet vil bli lavere kvalitet, mindre mangfold og mindre valgfrihet for brukere og pasienter.
For Høyre er det ikke et mål i seg selv å åpne for andre aktører enn de offentlige. For oss er det et middel for å oppnå enda bedre tjenester. Målet med vår velferdsmodell er å gi folk mer valgfrihet, makt over eget liv og raskest og best mulig hjelp. Brukeren må være viktigst. Det finnes gode og dårlige private aktører, akkurat som det finnes gode og dårlige offentlige aktører. En velferdsmiks gjør det mulig å lære av hverandre og strekke seg litt lengre – til det beste for brukerne. Alt innenfor rammene myndighetene setter.
Fremover vil handlingsrommet i norsk økonomi bli betydelig mindre enn det har vært de siste årene. Samtidig vil innbyggernes forventninger til velferdstilbudene fortsette å stige. Mer enn noen gang vil vi trenge at aktørene som leverer velferdstjenester er innovative. Ny teknologi og digitalisering vil gi fantastiske muligheter til å løse oppgavene på helt nye – og langt bedre måter, ikke minst i helse- og omsorgssektoren. Et godt samspill mellom offentlige og private aktører kan gjøre det lettere å hente ut dette potensialet. Men da må de private få lov til å drive.
Høyre mener det er en egenverdi i at folk får velge selv. At eldre får bestemme selv hvem som kommer hjem til dem, og at de kan velge det tilbudet som er mest tilpasset deres ønsker og behov. Ulike aktører har ulike løsninger, og det er nettopp dette mangfoldet som gjør at folk får et tilbud som passer for dem. Derfor slår Høyre ring om pasientrettigheten fritt behandlingsvalg og fritt brukervalg.
Mye av kritikken mot private velferdstilbydere retter seg mot at de må gå med overskudd, og at dette overskuddet kunne vært brukt til velferdstjenester i stedet. Private aktører må imidlertid drive mer effektivt enn det offentlige for å gå med overskudd. Derfor er det positivt også for offentlig sektor at det finnes private å måle seg mot. Uten konkurranse på pris, innhold, innovasjon og kvalitet, er det mye som taler for det offentlige ville ha drevet dyrere og dårligere enn i dag.
Det blir altså ikke nødvendigvis mer penger til velferd ved å utelukke private aktører. Snarere kan resultatet bli det motsatte. Private tilbydere kan også være økonomisk fornuftig for det offentlige. I dag er halvparten av norske barnehager private. Beregninger fra Agenda Kaupang viser at norske kommuner hvert år sparer i snitt ca. 2,2 milliarder kroner på å benytte private barnehager. Samtidig skårer private aktører jevnt over noe bedre enn de offentlige på brukertilfredshet.
Venstresidens nei til private aktører har også en kostnad. Oslo og Bergen kommune har f.eks. brukt en milliard av skattebetalernes penger på å kjøpe opp velfungerende private barnehager. Ikke fordi det gir et bedre tilbud til barna, men ut fra et prinsipp om barnehager bør være offentlige. Det er liten tvil om at en milliard kroner kan brukes langt bedre hvis målet er bedre velferdstjenester til befolkningen.
Høyre vil ha en velferdsmodell der innbyggerne får valgfrihet finansiert av det offentlige. Venstresiden går til valg på å fjerne denne valgfriheten, og resultatet vil bli et samfunn der det er størrelsen på lommeboken som avgjør om du kan velge et annet tilbud enn det offentlige. Høyre ønsker ikke venstresidens todelte helsevesen der de som har mest fra før kan velge fritt, mens resten må ta til takke med det de får.
Hvis velferd er viktigst må vi ta alle gode krefter i bruk.