En historisk dag

Stortinget fattet torsdag et nesten enstemmig vedtak om å gi forhåndssamtykke til at Finland og Sverige blir NATO-medlemmer.

Norge blir et av de første NATO-landene til å gi samtykke til godkjenning av utkast til protokoller om Finlands og Sveriges tiltredelse til NATO. Den finske og den svenske regjeringen fortjener anerkjennelse for på rekordtid å ha tatt konsekvensen av den sikkerhetspolitiske situasjonen, og gjennomført en rask nyorientering bort fra alliansefrihet som den bærende sikkerhetspolitiske linjen.

For bakteppet er like dystert som det er alvorlig. De omveltende beslutningene i våre naboland kommer som en direkte følge av Russlands fornyede angrep på Ukraina gjennom den brutale invasjonen 24. februar, og gjentatte russiske krav om innflytelse over finsk og svensk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Et revisjonistisk og autoritært Russland, med en ledelse som nekter å akseptere oppløsningen av Sovjetunionen, som igjen viser brutalitet overfor naboland når Russland ikke får gjennom sine krav om å få bestemme over naboland som de mener ligger i deres «interessesfære», har skapt en ny situasjon for våre to nordiske naboland. I sin nyttårstale 1. januar sa Finlands president Sauli Niinistö at «interessesfærer hører ikke hjemme på 2020-tallet. Den suverene retten alle stater har, er det grunnleggende prinsippet alle må respektere». 

Viktig med rask løsning

Både finske og svenske myndigheter har gitt tydelig beskjed om at Russland har seg selv å takke for at de to landene nå søker tryggheten og sikkerheten alliansen gir, og at NATO-medlemskap er det som best kan ivareta deres sikkerhetsbehov.

Det er i Finlands, Sveriges og vår sikkerhetspolitiske interesse at tiltredelsesforhandlingene går raskt. Det er viktig å gjøre rommet for russisk og annet press mot Finland og Sverige så lite som mulig av hensyn til vår felles sikkerhet. Det er også Tyrkias ansvar. Tyrkia har, på linje med alle andre allierte, sin legitime sikkerhetsbehov. Men det er svært uheldig at Tyrkia nå gjør koblinger mellom ulike politikkområder som bidrar til å skape uro og forsinkelser i prosessen. Det er svært viktig med en rask løsning, og at vurderingen av Finlands og Sveriges søknader om medlemskap baserer seg på kriteriene for medlemskap.

I fortalen til Atlanterhavspakten kommer hensikten med NATO og hvilket verdigrunnlag alliansen hviler på, tydelig fram:

The Parties to this Treaty reaffirm their faith in the purposes and principles of the Charter of the United Nations and their desire to live in peace with all peoples and all governments. They are determined to safeguard the freedom, common heritage and civilization of their peoples, founded on the principles of democracy, individual liberty and the rule of law. They seek to promote stability and well-being in the North Atlantic area. They are resolved to unite their efforts for collective defence and for the preservation of peace and security. 

Bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk

Finlands og Sveriges beslutning er et veldig viktig bidrag til finsk og svensk, men også nordisk, europeisk og transatlantisk sikkerhet. At alle de nordiske landene nå blir del av den samme politiske og militære alliansen gir mange muligheter, og gjør NATO sterkere.

NATO er en defensiv allianse som ikke søker konflikt. Men NATO vil heller ikke nøle med å forsvare alle deler av alliansens territorium hvis NATO blir angrepet. For Norge har NATO vært bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk helt siden vi var med på å danne NATO i 1949. Det har tjent og tjener våre sikkerhetspolitiske interesser svært godt, og det har utvidet vårt utenrikspolitiske handlingsrom. Dette handlingsrommet har alltid vært avhengig av vår evne til å inngå allianser. Vår alliansetilhøringhet i NATO har oppveiet for noe av den enorme asymmetrien mellom Norge og Russland, og gjort det mulig for oss historisk å ha et praktisk og pragmatisk samarbeid med Russland på områder der vi har hatt felles interesser. Den russiske aggresjonen mot Ukraina etter anneksjonen av Krim i 2014 og den stadig sterkere autoritære dreiningen i Russland i samme periode har selvsagt hatt konsekvenser for samarbeidet. Men det er altså ikke vår evne til å snakke med Russland i nord som gir oss vår sikkerhet. Det er det NATO-medlemskapet vårt som gjør.

Forsvaret av Norge skjer langs tre hovedlinjer; den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i NATO og bilaterale forsterkningsplaner med nære allierte. Det har aldri vært realistisk at Norge skal kunne forsvare seg alene. Til det er vi for få mennesker og landet vårt for stort. Ikke noe forsvarsbudsjett kan kompensere for det. Og det er ingen alternativer for Norge til å være et aktivt medlem i et sterkt NATO. Sikkerhetsgarantiene er viktige for Norge å både gi andre land og få selv. 

NATO har siden 1949 bidratt til fred og stabilitet i våre nærområder, og bidratt konstruktivt til nedrustning og rustningskontroll. Siden slutten av den kalde krigen har NATO-land redusert antall atomvåpen i Europa med ca. 90 %. Som Stortinget sluttet seg til i 2016, må nedrustning hvile på fire pilarer: Nedrustningen må være balansert, gjensidig, verifiserbar og irreversibel. 

Økt forutsigbarhet og stabilitet i nordområdene 

Tettere nordisk forsvarssamarbeid blir nå en realitet fordi det felles NATO-medlemskapet gjør det mulig. Vi blir nå underlagt den samme sikkerhetsgarantien gjennom artikkel V i Atlanterhavspakten, vi omfattes av det samme forsvarsplanverket og vi kan se våre kapasiteter og vår geografi i større sammenheng. I praksis betyr det at det gode samarbeidet vi har utviklet og intensivert for planlegging, øving og trening de siste årene nå vil kunne legges til grunn også i krise og krig, ikke bare fredstid. Det er en betydelig endring, og den styrker vår felles sikkerhet. Intensjonsavtalen mellom Norge, Finland og Sverige fra 2020 er et konkret uttrykk for dette styrkede forsvarssamarbeidet. 

Finsk og svensk NATO-medlemskap vil også bidra til tydeligere sikkerhetspolitiske rammer i vår del av Europa. På sikt vil dette bety økt forutsigbarhet og stabilitet i nordområdene og i Østersjøområdet. Terskelen heves for russisk militær maktbruk, og russisk handlingsrom for destabiliserende virksomhet i våre nærområder reduseres. Det er en nær strategisk forbindelse mellom Østersjøen og nordområdene, og denne koblingen er også av stor operativ betydning. Vekslende norske regjeringer har pekt på at en potensiell konflikt sannsynligvis ikke vil starte i nordområdene, men at den raskt kan få ringvirkninger der om den starter eksempelvis i Østersjøområdet. I nord har Russland det meste av sine kjernefysiske kapasiteter, og disse beskyttes gjennom bastionforsvarskonseptet. Derfor er det en strategisk og operativ kobling, og derfor innebærer det en stor endring at Østersjøen nå vil bli langt mindre tilgjengelig for russiske militære kapasiteter når Finland og Sverige blir NATO-medlemmer, og det vil over tid styrke vår felles sikkerhet.

Som for alle allierte vil det være opp til Finland og Sverige hvilke eventuelle begrensninger og restriksjoner de ønsker å pålegge seg selv innenfor rammen av NATO-medlemskapet. Kjernen i selvpålagte restriksjoner er at de er nettopp det: selvpålagte. De kan ikke pålegges av andre allierte – og de kan ikke pålegges av land utenfor alliansen som søker å påvirke et lands sikkerhetspolitiske kurs. Da Norge avga baseerklæringen i 1949, var det en ensidig norsk erklæring som vi selv la til grunn. Det var verken en avtale med Russland, eller noe vi ble pålagt.

Usolidarisk overfor Finland og Sverige

Norge har konsekvent forsvart alle lands rett til selv å bestemme sin sikkerhetspolitiske orientering og alliansetilhørighet. I Stortinget torsdag stemte ett parti nei til denne selvsagte retten alle suverene stater har, og to partier stod sammen i merknader resten av Stortinget avviste. Både Sosialistisk Venstreparti og Rødt er sterkt imot NATO, og SV har programfestet at de i tillegg til å ville melde Norge ut av NATO, også er imot utvidelse av NATO østover – det vil si Finland og Sverige.

Både Finland og Sverige har tatt en beslutning om å søke trygghet for sine befolkninger gjennom å slutte seg til NATO, og velge bort de alternativene Rødt mener passer best for de to landene. Både Finland og Sverige oppfyller NATOs kriterier for medlemskap. Høyre reagerer sterkt på at Rødt vil hindre våre to naboland i å slutte seg til alliansen, og dermed nekte dem å velge sin egen sikkerhetspolitiske tilknytning. Dette er helt i tråd med Rødts politikk, men det er både svært usolidarisk overfor Sverige og Finland og en uklok sikkerhetspolitikk.

La meg avslutte med å sitere Finlands president Niinistö igjen. I nyttårstalen understreker han nettopp denne selvsagte retten: «La det være sagt igjen: Finlands handlingsrom og frihet til å velge inkluderer muligheten for militære allianser og for å søke NATO-medlemskap, dersom vi selv beslutter det».

Det er akkurat denne selvsagte retten til å velge den sikkerhetspolitikken som ivaretar suverenitet og trygghet for befolkningene, Finland og Sverige nå har valgt. Og det er denne selvsagte retten et nesten enstemmig storting ga sin fulle støtte.