Ingen er fri før alle er fri
I 2022 skulle vi endelig få lov å feire kjærligheten og retten til å elske hvem vi vil igjen. Men så viste hatet seg fra sin verste side.
Av Helge Ytterøy L’orange, leder i Åpne Høyre
For meg er Pride noe grunnleggende menneskelig: Alle har en festival, et arrangement eller en markering de ser frem til i løpet av året. For mange er det en cupfinale, en landsleir, en konsert eller et festspill. For noen er det den årlige hytteturen med studiekamerater.
De er viktige. De er en plass der du føler du hører hjemme, og noe du ser frem til. Et rom som fylles av glede, samstemthet og fellesskap. Pride er et slikt samlingspunkt, men også med et alvor.
Et alvor fordi vi vet det fortsatt er noen som står langs veien og ikke tør. Det er fortsatt noen som gjemmer hvem de egentlig er. Noen med frykt som er ubegrunnet, noen med en velbegrunnet frykt.
Det kunne og skulle vært avverget
Det har vært et spesielt år. I 2022 skulle vi endelig få lov å feire kjærligheten og retten til å elske hvem vi vil igjen. Og flere steder i landet fikk man feiret.
Men så viste hatet seg fra sin verste side. En ekstremisme vi vet er der. En ekstremisme som får blomstre i lukkede rom, men som kommer ut i dagen med jevne mellomrom.
Den slo til i Orlando i 2016, i Białystok i 2019, i Dresden i 2020, i Frankrike i 2021. I 2022 var det Oslo som ble rammet. Men det stoppet ikke i Oslo. I oktober ble 2 drept under skyting mot skeiv cafe i Bratislava, og 5 ble drept i november i Colorado Springs.
Det viser hvor viktig det er å ikke ta retten til å elske hvem man vil for gitt. Det viser at vi fortsatt har en lang vei å gå.
En ekstra bør å bære
Den veien handler ikke bare om terror og drap. De fleste av oss skeive lever gode liv, likevel vet vi at det er mange som ikke har det bra. Vi vet at 80% av bifile kvinner sliter med psykisk helse og at 30% i denne gruppen har forsøkt å ta sitt eget liv. Att skeive med funksjonsnedsettelser opplever en dobbeltdiskriminering. At skeive flyktninger ofte vet de aldri kan reise hjem; Selv med fred er de ofte ikke velkomne hjem. Det er mange som har en ekstra bør å bære.
Ikke minst Transpersoner. Når jeg hører ord som ‘transideologi’ blir jeg skremt. Å omtale sine medmennesker som en ideologi, og å advare mot denne ‘ideologien’ som farlig og ødeleggende. Det er en dehumanisering av medmennesker, og skaper et rom for å bekjempe dem. Ikke som mennesker, men som noe som må utryddes.
Transpersoner er hele mennesker og har den samme rett til respekt som ethvert annet individ. Det er ikke identitetspolitikk, og det er ikke misforstått snillisme. Det er respekt og inkludering.
Listen kunne vært mye dessverre vært mye lengre. Det vi markerer i Oslo denne uken, og hele denne måneden, er målet om en verden der alle er akseptert – for ingen er fri før alle er fri!
