Hva skal binde Norge sammen i 2030?

Kulturelt samhold gir styrke

I 2030 markerer vi 1000-årsjubiléet for at Norges evige konge, Olav den hellige, døde i slaget på Stiklestad. Slaget ble en milepæl i to avgjørende prosesser for fremveksten av det Norge vi kjenner i dag, riksdannelsen og kristningen. 2030 er derfor også et nasjonaljubileum.

Sist Norge markerte et Olavsjubileum var for 100 år siden. Da var vi en ung nasjon og et kulturelt homogent samfunn. Siden den tid har vårt land gjennomgått store forandringer, og vi har blitt et mangfoldig og flerkulturelt samfunn. Mye på grunn av innvandring og globalisering. Det er grunnleggende positivt. Samtidig må vi erkjenne at flerkultur skaper utfordringer. Tillit, trygghet, sosial samhørighet og fellesskap er i dag under press i mange europeiske land. Etniske, religiøse og sosioøkonomiske skiller sammenfaller, og man får en innvandret befolkning som har lite til felles med resten av befolkningen. Lignende tendenser ser vi i Norge.

Jeg er ikke blant dem som mener at norsk og felleseuropeisk kultur og verdier er kritisk truet av innvandring og fremmedkultur. Den trusselen er det primært vi selv som utgjør, gjennom «unnskyld at vi er til»-holdning i møte med flerkultur, og oppvoksende generasjoners ignoranse overfor arven våre forfedre har gitt oss. Samtidig er uttrykkene ungdom flest vokser opp med i dag forbigående, korte klipp på TikTok.

I en slik virkelighet, hvor vi blir stadig mer ulike hverandre, er felles kulturelle referansepunkter og et felles kulturelt prosjekt enda viktigere. Det er klassisk misforstått toleranse å mene at samfunnet blir mer inkluderende dersom vi skjuler våre ulikheter og lar være å eksponere majoritetens religiøse og kulturelle arv. Majoriteten i et samfunn må ha et felles kulturelt prosjekt. Det har vi langt på vei allerede i dag, og burde ikke være kontroversielt. Men det er ingen selvfølge.

Kulturkrigen vinner frem

Politikere og moderate stemmer er livredde for å bli oppfattet som at vi bryter armlengdes avstand-prinsippet. Dette innebærer at rene kunstneriske vurderinger ikke skal bli politikk, men overlates til fagfolk. Den «dannede» kulturdebatten har derfor en tendens til å ende opp med å handle om kroner og øre. Konsekvensen er at kulturkrigen, med stemmer fra fløyene, vinner frem i det offentlige kulturordskiftet. Jo mer vi Høyre-folk skjuler oss bak systemer, jo mer vil disse stemmene vinne frem i opinionen.

Det er ikke politikernes oppgave å detaljdiktere hvilke kunstverk som skal stilles ut på Nasjonalmuséet eller hvem som skal settes opp i Operaen eller på Nationaltheatret. Samtidig må folkevalgte politikere kunne sette retning i kulturpolitikken gjennom styringssignaler og overordnede planer. Det er ikke et skarpt skille. Et kulturkonservativt parti erkjenner at kunst og kultur har en egenverdi som ikke kan defineres av staten, men Høyre er heller ikke kulturrelativister.

Noen verk er viktigere enn andre

Noen verk er objektivt sett bedre og viktigere enn andre. Det er heller ikke noe nytt at staten lager lister over uttrykk og kulturarv som er særlig viktig å ta vare på, fremheve og videreføre til kommende generasjoner. Vi freder bygg og lager læreplaner. Kulturdepartementet har initiert jubileumsfeiringer av forfattere som Ibsen og Bjørnson. Og med en offentlig kunst- og kulturfinansiering, er det helt umulig at ikke staten gjør et uttrekk og prioriterer noe høyere enn annet. Fremover bør Høyre derfor være tydelige på at vi prioriterer tiltak som skaper samhold, vever oss tettere sammen og løfter våre tradisjoner og arv inn i et nytt norsk årtusen.

Mer av kulturpengene må derfor gå til å bevare og foredle norsk kulturarv. I dag har Kulturrådet eksempelvis 74 ulike tilskudds- og stipendordninger, men kun tre er spesifikt rettet mot bevaring av kulturarv og tradisjoner. Til sammenligning er det til sammen 11 ordninger som retter seg inn mot mangfold og klima. Vi må ha en tydeligere nasjonal arkitekturpolitikk som fremmer bygging i tradisjonell og stedstilpasset stil, og det må utdannes fagfolk og arkitekter som kan ivareta denne arven. Dette må skje samtidig med en generell oppmykning i mengden andre reguleringer i plan- og bygningslovgivningen. Ofte er moderne krav faktisk til hinder for at det bygges tradisjonelt og i tråd med stedets egenart. Det må også satses på reparering av tapte bymiljøer og bygninger etter inspirasjon fra for eksempel Tyskland og Polen. Her har man gjenoppbygget hele bydeler etter krigen og kommunismens herjinger, til glede for både borgere og turister.

Må bygge tillit og tilhørighet

Det må undervises i klassiske kunstformer på våre offentlige utdanningsinstitusjoner. Når det først er slik at kunstfeltet i overveiende grad finansieres av fellesskapets midler, er det både legitimt og prinsipielt nødvendig at politikerne krever et reelt mangfold som utfordrer enkelte stilretningers hegemoni. I skoleverket må kulturarv og tradisjoner tillegges større vekt ved utarbeidelse av læreplaner. Alle norske barn bør ha lest minimum av Ibsen og Snorres kongesagaer, og det må stilles strengere krav til språkopplæringen av innvandrere.

Vi må også styrke finansieringsordninger som fremmer norsk kultur og kulturarv, både hjemme og i utlandet. For eksempel filminsentivordninger og tilskuddsordninger for både materiell og immateriell kulturarv. På et tidspunkt bør Norge også ta opp igjen diskusjonen om vi skal arrangere vinter-OL. Et viktig tilleggsargument for slik pengebruk er at det ofte lønner seg økonomisk.

Norge og Europa står ikke overfor sivilisasjonskollaps slik enkelte hevder, men et samfunn i hurtig endring trenger en kulturpolitikk som tør å prioritere, som setter retning, og som erkjenner at arv, tradisjon og kvalitet betyr noe. Olavs-jubileet i 2030 gir oss en historisk anledning til å løfte blikket og stille de store spørsmålene: Hva er det som binder oss sammen som nasjon i dag, og hva ønsker vi å gi videre til kommende generasjoner?

Å ta vare på og videreutvikle norsk kulturarv er ikke et uttrykk for ekskludering, men avgjørende for å bygge tillit, tilhørighet og fellesskap. Skal vi lykkes med å bevare et sterkt fellesskap i møte med raske endringer, må vi slutte å be om unnskyldning for hvem vi er, og i stedet ta ansvar for hvem vi ønsker å være.