Uber må bli lovlig
Delingsøkonomien er kommet for å bli, men må reguleres på en bedre måte.
Vi kan ikke forby noe bare fordi det er nytt. Delingsøkonomien er kommet for å bli, men må reguleres på en bedre måte, skriver stortingsrepresentant Helge Orten.
De siste ukene har vi kunnet lese om Uber-sjåfører som både har blitt avskiltet og bøtelagt. Forbrytelsen? Å representere en delingsøkonomi som utfordrer en etablert bransje, i dette tilfellet taxibransjen. Andre deler av delingsøkonomien utfordrer andre bransjer: AirBnB utfordrer hotellbransjen, Nabobil utfordrer leiebilbransjen – og den dagen selvkjørende biler kommer vil både taxi- og hotell- og leiebilbransjen få en svært krevende ny konkurrent.
Som politikere kan vi møte dette på én av to måter. Vi kan forby det nye for å beskytte det eksisterende. Eller vi kan ønske velkommen nye ideer og ny teknologi som beriker livene våre, og så regulere fremfor å forby. Skal vi ha et moderne samfunn med en voksende økonomi, så er det alternativ to som gjelder.
Delingsøkonomien gir flere mennesker muligheten til å tjene penger på ulike måter. Og jo flere som deltar i delingsøkonomien, enten ved å gjøre sine tjenester/produkter tilgjengelig, eller ved å leie, desto bedre og bredere vil produkt- og tjenestetilbudet bli. Dette er gode nyheter for både privatpersoner og miljøet. Men med dagens lovverk utfordrer delingsøkonomien ikke bare forskjellige veletablerte bransjer, men også sentrale trekk ved den norske samfunnsmodellen, som et velorganisert arbeidsliv og et bredt skattegrunnlag. Vi kan ikke forby tjenestene, for det første fordi markedets usynlige hånd allerede er godt i sving og tjenestene brukes, for det andre fordi delingsøkonomien da (for)blir en del av den svarte økonomien.
Ta Uber som eksempel. Selskapet utfordrer hele taxinæringens forretningsmodell, og lovverket henger så langt etter at det per i dag ikke anses som lovlig virksomhet i Norge å kjøre for selskapet. Likevel er det tusenvis av Uber-sjåfører. Skal både sjåfører og passasjerer gjøres til kriminelle fordi lovverket ikke henger med teknologien? Jeg mener svaret av prinsipielle og pragmatiske årsaker må være et klart nei.
Noen ganger må politikere innrømme at vi ikke har detaljene i svarene, men ta utgangspunkt i våre ideologiske prinsipper og føre en fri debatt derfra – for så etter hvert å komme i mål med lover, regler og reguleringer som er tilpasset utvikling og innovasjoner. For Høyre betyr det at vi ønsker økonomisk nyvinning som øker individenes mulighet til å bli selvstendige og ta friere valg velkommen, men at vi må få det inn i regulerte former slik at vi sikrer et velregulert arbeidsmarked, et trygt personvern, og et bredt skattegrunnlag.
Én ting som er sikkert er at vi ikke kan drive strutsepolitikk og stikke hodet i sanden i håp om at utfordringene med delingsøkonomien forsvinner. For det gjør de ikke. Folk ønsker delingsøkonomien velkommen. Det er en del av en ønsket teknologisk utvikling som vil bidra til et mer miljøvennlig og bærekraftig samfunn. Da er ikke løsningen å prøve å bremse og begrense utviklingen mest mulig, men legge til rette for at teknologien blir brukt fornuftig – til alles beste.
Helge Orten, Stortingsrepresentant (H)
De siste ukene har vi kunnet lese om Uber-sjåfører som både har blitt avskiltet og bøtelagt. Forbrytelsen? Å representere en delingsøkonomi som utfordrer en etablert bransje, i dette tilfellet taxibransjen. Andre deler av delingsøkonomien utfordrer andre bransjer: AirBnB utfordrer hotellbransjen, Nabobil utfordrer leiebilbransjen – og den dagen selvkjørende biler kommer vil både taxi- og hotell- og leiebilbransjen få en svært krevende ny konkurrent.
Som politikere kan vi møte dette på én av to måter. Vi kan forby det nye for å beskytte det eksisterende. Eller vi kan ønske velkommen nye ideer og ny teknologi som beriker livene våre, og så regulere fremfor å forby. Skal vi ha et moderne samfunn med en voksende økonomi, så er det alternativ to som gjelder.
Delingsøkonomien gir flere mennesker muligheten til å tjene penger på ulike måter. Og jo flere som deltar i delingsøkonomien, enten ved å gjøre sine tjenester/produkter tilgjengelig, eller ved å leie, desto bedre og bredere vil produkt- og tjenestetilbudet bli. Dette er gode nyheter for både privatpersoner og miljøet. Men med dagens lovverk utfordrer delingsøkonomien ikke bare forskjellige veletablerte bransjer, men også sentrale trekk ved den norske samfunnsmodellen, som et velorganisert arbeidsliv og et bredt skattegrunnlag. Vi kan ikke forby tjenestene, for det første fordi markedets usynlige hånd allerede er godt i sving og tjenestene brukes, for det andre fordi delingsøkonomien da (for)blir en del av den svarte økonomien.
Ta Uber som eksempel. Selskapet utfordrer hele taxinæringens forretningsmodell, og lovverket henger så langt etter at det per i dag ikke anses som lovlig virksomhet i Norge å kjøre for selskapet. Likevel er det tusenvis av Uber-sjåfører. Skal både sjåfører og passasjerer gjøres til kriminelle fordi lovverket ikke henger med teknologien? Jeg mener svaret av prinsipielle og pragmatiske årsaker må være et klart nei.
Noen ganger må politikere innrømme at vi ikke har detaljene i svarene, men ta utgangspunkt i våre ideologiske prinsipper og føre en fri debatt derfra – for så etter hvert å komme i mål med lover, regler og reguleringer som er tilpasset utvikling og innovasjoner. For Høyre betyr det at vi ønsker økonomisk nyvinning som øker individenes mulighet til å bli selvstendige og ta friere valg velkommen, men at vi må få det inn i regulerte former slik at vi sikrer et velregulert arbeidsmarked, et trygt personvern, og et bredt skattegrunnlag.
Én ting som er sikkert er at vi ikke kan drive strutsepolitikk og stikke hodet i sanden i håp om at utfordringene med delingsøkonomien forsvinner. For det gjør de ikke. Folk ønsker delingsøkonomien velkommen. Det er en del av en ønsket teknologisk utvikling som vil bidra til et mer miljøvennlig og bærekraftig samfunn. Da er ikke løsningen å prøve å bremse og begrense utviklingen mest mulig, men legge til rette for at teknologien blir brukt fornuftig – til alles beste.
Helge Orten, Stortingsrepresentant (H)
(Dette innlegget stod på trykk i VG 19. desember)
