Utenforskap – vår tids største sløsing
Hva er egentlig den største sløsingen i Norge? I dette innlegget løfter Anna Molberg frem utenforskap som hovedutfordring – og peker på behovet for å snakke om elefanten i rommet.
Anna Irene Molberg
Stortingsrepresentant, Innlandet Sist oppdatert: 14. april 2026 Ca. 14 minutter lesetid
På Høyres landsmøte lanserte nestleder Ola Svenneby (29) og stortingsrepresentant Amalie Gunnufsen (29) heftet «15 debatter for å gjenreise Høyre». Dette inneholder 15 kapitler, skrevet av 15 ulike stemmer i partiet. Temaene spenner bredt, men fellesnevneren er at de bringer spennende perspektiver til torgs. Vi vil publisere alle innleggene her på hoyre.no. Dette kapittelet er skrevet av Anna Molberg, Høyres fraksjonsleder i arbeids- og sosialkomiteen👇
Ballbinge på Nav og unge uføre
Jeg husker tilbake til oppveksten hjemme på Hamar da det var snakk om å bygge det nye operahuset i hovedstaden i 2003. Da var mange hedmarkinger forbannet på pengebruken. Å bruke fire milliarder på noe kulturelt jåleri nede i hovedstaden var helt hårreisende. Enda mer vann på mølla fikk man da marmoren ble gul. Men nasjonen fikk nytt operahus med Nøtteknekkeren til jul, Wagners Ringen og noe moderne bevegelse i et rom for spesielt interesserte. Hamar kommune gikk til gjengjeld for stupetårn til over 20 millioner kroner. Begge byggene har definitivt gitt identitet til sine respektive byer, og hverken Oslo eller Hamar hadde vært det samme uten dem.
Budsjettoverskridelser i (offentlige) byggeprosjekter har nærmest blitt en selvfølgelighet, enten det er Munch-museet, Deichmannbiblioteket, regjeringskvartalet eller det nye Mjøs-sykehuset på Moelv i Innlandet. Flere politikere har også måttet gå av som følge av dårlig kostnadskontroll med prosjekter. Årsaker til slike budsjettoverskridelser er mange og sammensatte. Det kan være altfor optimistiske og tidlige estimater for å vinne politisk støtte, at endringer i omfang oppdages for sent, og at det kommer nye regulatoriske krav underveis i prosessen.
Man må også ha med at byråkratiske og langvarige reguleringsprosesser, saksbehandlingstid og innsigelser fra ulike hold er med på å fordyre og forlenge byggeprosjekter. Vi er helt klart nødt til å forenkle mer, oppheve rigide regler og rapporteringskrav og ikke minst tørre å kutte den offentlige pengebruken.
Offentlige byggeprosjekter er åpenbart en viktig driver inn i sløseridebatten. Parallelt med dette går også debatten om arkitektur og såkalte stygge bygg. Blir kostnadskritikken for presserende, er faren stor for at estetikk og kvalitet ryker først for å spare penger. Selv om jeg er stor tilhenger av å adressere sløseri, er jeg også livredd for at vi ender opp med offentlige bygg som ikke ser ut, og som kun er der for sin funksjon fremfor å sette et estetisk og varig preg på omgivelsene. Hvis alle kommuner skal ha hvert sitt kulturhus i form av en svart boks, så er det i alle fall et tegn på at vi trenger færre kommuner.
Det sløseridebatten derimot ikke fokuserer så mye på, er den enorme sløsingen av menneskelige ressurser som også pågår i Norge. Ser man på hvor mange i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet opp mot det drastisk økende antallet pensjonister og hva dette koster staten så burde alarmklokkene virkelig gå.
Vi kan og bør kritisere subsidier til rumpemaling og ball-binge på Nav, slik Sløseriombudsmannen har gjort i ti år. Men hva med å sette en 29-åring med psykisk uhelse på uføretrygd resten av livet? Det er en form for sløsing som kan ende med at velferdsstaten rakner i sammenføyningene. Dette bør virkelig være vår tids store sløseridebatt.
En velferdsstat å være stolt av?
Vi snakker gjennomgående om velferdsstaten vi er så stolte av. Den er raus, den fungerer som et sikkerhetsnett vi alle kan nyte godt av hvis vi skulle bli syke. For det kan vi alle bli. Men sikkerhetsnettet koster mye og politiske partier på venstresiden vil stadig utvide velferdsordninger uten å ta i betraktning at det allerede er store problemer knyttet til de allerede eksisterende ordningene. Partiene på venstresiden stiller heller ikke kritiske spørsmål ved om våre rause velferdsordninger faktisk er årsaken til at vi har
dobbelt så høyt sykefravær som i Sverige.
Én tredjedel av statsbudsjettet vårt går til utbetalinger gjennom folketrygden og utgiftene fortsetter å øke. Vi blir flere og flere pensjonister som skal ha sin rettmessige pensjon, og nivået på alle ytelser skal justeres i tråd med lønns- og prisvekst. Dette er forventede utgiftsøkninger.
Problemet er tilstrømningen av mennesker til de helserelaterte ytelsene. Fra 2023 til 2024 økte utbetalingene til arbeidsavklaringspenger med 16 prosent, for uføretrygd økte utbetalingene med 6 prosent og utbetaling av sykepenger med 9 prosent. Statsbudsjettet for 2026 viste en økning til helserelaterte ytelser på ytterligere 17 milliarder kroner. Vi snakker om budsjettøkninger som overgår hva vi planlegger å bruke ekstra på å styrke Forsvaret. På bare ett år.
Når 700.000 nordmenn mellom 18 og 67 år står utenfor arbeid eller utdanning må det være lov å hevde at dette ikke er noe å være stolt av. Det er tragisk for de det gjelder, og det er ekstremt kostbart for staten. Det er sløsing medmenneskelige ressurser.
Kalde kalkulator-Høyre
Å påpeke at utgiftsøkninger til velferd er et problem vil sikkert blant noen oppfattes som kaldt. Dette er jo samfunnskontrakten vår, utviklet gjennom mange tiår for vår felles trygghet. Hvis Mimir Kristiansson skulle finne på å lese denne teksten så har han nok hisset seg kraftig opp allerede. Men det er det ingen grunn til. Høyre ønsker en sterk velferdsstat, men for at den skal overleve til kommende generasjoner er vi faktisk nødt til å forandre den for å bevare den.
Denne holdningen er nærmest ikke-eksisterende blant sosialistiske partier. Når finansdepartementet påpeker at utgiftene innen få år vil overstige inntektene i Norge, sier det litt om hvor akutt behovet er for handling fra ansvarlige politikere. Og med handling mener jeg ikke at det er en løsning å øke statens inntekter ved å øke skattene. Tvert imot. Vi må få flere i relevant utdanning og inn i jobb. Det må bli merkbart mye mer lønnsomt å jobbe slik at dette blir et oppdragende faktum og en motivasjon som gjennomsyrer hele systemet vårt. Martin Bech Holte mener en vanlig familie med to voksne i arbeid bør få skattelettelser på til sammen 165.000 kroner i året.
Jeg er helt enig i at dette er et tall vi bør strekke oss mot. Skattelette på arbeid må monne skikkelig. Det vil mobilisere arbeidskraft, øke skatteinntektene og frigjøre ressurser for staten til å hjelpe de som virkelig trenger det.
Men det vil kreve noen ganske tøffe politiske prioriteringer. En så stor skattelette til alle nordmenn som jobber koster 200 milliarder kroner. Da må vi kutte andre steder, enten det er næringsrettede subsidier, el-bil fordeler, legge ned fylkeskommunen, redusere kunstnerstipendene eller se på noen av velferdsordningene som bidrar til å opprettholde et høyt utenforskap. Vi bør riktignok ikke kutte i uføretrygden til folk. Har man først havnet på uføretrygd, så skal sikkerhetsnettet være der for deg.
Sykelønnsordningen – elefanten i rommet?
Det er ingen tvil om at en sykelønnsordning som gir 100 prosent lønn i et helt år bidrar til at vi er i verdenstoppen på høyt sykefravær. Spørsmålet er om det er en status vi ønsker å fortsette å ha, fordi det tross alt er en gullstandard vi liker å vise til. Jeg mener vi må tørre å diskutere endringer.
Sykelønnsordningen koster rundt 70 milliarder kroner i året for skattebetalerne og 30 milliarder kroner for næringslivet. Endringer i sykelønnsordningen trenger imidlertid ikke bety et rent kutt, slik mange tolker Høyre når vi foreslår at ansvarlige partier bør sette seg sammen og forhandle om sykelønnsordningen. Det kan bety mye mer: Vi kan redusere sykelønnen noe, men forlenge tiden man kan være sykemeldt slik at alvorlig syke mennesker ikke mister store deler av inntekten midt i et langt behandlingsforløp. Vi kan innføre flere stoppunkter i sykdomsforløpet hvor man blir vurdert strengere jo lengre man er sykemeldt. Dette er den svenske modellen som reduserte jobbfraværet drastisk årene etter at reformen ble innført i 2008.
Sverige har prioritert kostnadskontroll og rask avklaring, mens Norge har fokusert på trygghet og lav terskel for å bli sykmeldt. Vi kan for eksempel også vurdere flere lønnede dager for foreldre til å være hjemme med sykt barn. Svenskene har hele 120 dager per barn med 80 prosent lønn mens vi i Norge kun har ti dager med full lønn. Svenskene har ikke en mellomstasjon mellom sykemelding og uføretrygd som vi i Norge kaller arbeidsavklaringspenger – som for over halvparten av mottakerne innebærer en rød løper til uføretrygd.
Ingen snakker om urimeligheten av at man på dag 365 i sykdomsforløpet dropper fra 100 prosent til 66 prosent lønn på arbeidsavklaringspenger. Men å diskutere ulike innretninger på sykelønnsordningen for å bli kvitt verdensrekorden i sykefravær, det er å banne i kirken.
Vi snakker også for lite om verdien av arbeid for helsen. Arbeid, fellesskap og mestring er i svært mange tilfeller den beste medisin mot utenforskap, passivitet og fravær. Når 70 prosent av alle unge mennesker som havner på uføretrygd har en psykisk lidelse som grunnlag for vedtaket, er det et stort potensial for Nav å hjelpe den enkelte med å finne rett arbeidsplass eller utdanning fremfor å parkere dem på en passiv ytelse for resten av livet.
Det er god sosialpolitikk å hjelpe mennesker inn i en meningsfull tilværelse hvor de kan klare seg selv og realisere sitt potensial. Det er det velferdsstaten primært bør drive med. Nav må bli mer arbeidsrettet fremfor diagnoseorientert. Det er det verdt å bruke skattepenger på.
Mistenkeliggjøring og «the silent majority»
Venstresiden liker ikke når man mistenkeliggjør mennesker for å snylte på systemet. Og det er jeg enig i at man bør være forsiktig med. Særlig som politiker. Men helt ærlig, hvor mange i din omgangskrets har du ikke hørt snakke om han eller hun som tar ut egenmeldingsdager som om det var lovfestet rett på ferie? Hva tenker vi om at «jeg skal sykemelde meg» har blitt en slags normalisert sjargong?
Eller for å si det med artisten Ari Bajgora sine ord:
I don’t know fuck it politikk jeg hakke tid til det
Men det er faktisk noe real i det
At kompisen min er fult i stand til å jobbe men han naver
Mens jeg skatter 50 prosent som en galning
Noen ganger tviler jeg på den skandinaviske modellen
Det finnes en «stille majoritet» i Norge som jeg tror tenker at vår modell også bidrar til et for høyt jobbfravær. I alle fall tør man å si det etter et par glass vin på fest. Kanskje vi bør normalisere meninger man vanligvis trenger alkohol for å tørre å ytre i offentligheten.
Samtidig er det nødvendig å understreke at disse holdningene på ingen måte gjelder alle. Og om de så gjelder mange, så er det kanskje ikke så rart at det har blitt slik: Hvis det er sånn at det er for enkelt å sykemelde seg, så er det jo systemet det er noe galt med. Den enkelte er bare et produkt av systemet. Vi liker å tenke at arbeidsmoralen i Norge er høy. Vi er hovedsakelig et pliktoppfyllende folk som yter etter evne og får etter behov. Stort sett. Men tallenes tale er dessverre ikke noe vi kan feie under teppet: 1 av 5 er på helserelaterte ytelser. Vi er visstnok dobbelt så syke som svenskene. Skal fremtidens eldre få en verdig eldreomsorg med nok varme hender, og kommende generasjoner skal få nyte godt av et felles sikkerhetsnett, må vi bruke de folka vi har.
Partene i arbeidslivet kan signere så mange avtaler om inkluderende arbeidsliv de bare vil. Men vi må også innse at disse punktene med gode intensjoner ikke har bidratt til å få ned sykefraværet. Partene er jo ikke engang enige om hva vi skal gjøre med sykelønnsordningen. Der Næringslivets Hovedorganisasjon vil vurdere svensk modell i sykelønnsordningen, varsler LO generalstreik hvis vi skulle finne på å røre den. De ble i 2025 riktignok enige om å hente inn kunnskap om sykefraværet i Norge, og utvalget som jobber med dette skal levere en blekke i løpet av 2026. Men det er ingen grunn
til å tro at dette partssammensatte utvalget vil bli enige om noen endringer i
sykelønnsordningen.
Sykelønnsordningen må derfor tilbake dit den hører hjemme: På Stortinget, hos politikerne. Høyre ønsker å invitere alle partiene til diskusjoner og et nytt forlik. Dessverre tør hverken Frp eller Arbeiderpartiet å røre i dette – foreløpig.
Takk for sløseridebatten. Nå kan vi handle.
Sløseridebatten har vist oss mye. For det første er det helt tydelig at det er en større kritisk interesse for hva skattepengene våre faktisk går til. Sløseridebatten har vist oss at det ikke er beint frem hva politikere bør bruke penger på.
Folk krever faktisk svar på hvorfor et regjeringskvartal kan ende med å bli over dobbelt så dyrt som antatt. Folk reagerer når det skal bygges en ballbinge på Nav i Narvik, eller når en kunstner i Kulturrådet deler ut mangfoldige millioner til egne prosjekter som er tilgjengelig for svært få spesielt interesserte. Er dette virkelig hva det offentlige skal bruke penger på når folk må leve med høyere matvarepriser, renteøkninger og skolenedleggelser? Det er helt legitime spørsmål.
Når folk må snu på kronen i egen hverdag, så skulle det bare mangle at det
offentlige og politikerne gjør det samme. Hvis ikke oppstår politikerforakt og
tilliten til myndighetene svekkes.
For det andre bidrar sløseridebatten til å legitimere kutt og innsparinger. Så lenge jeg har vært med i Høyre har partiet i all hovedsak forsøkt å ha en ansvarlig linje når det kommer til offentlig pengebruk. Ja, vi brukte mye på infrastruktur og krisepakker da vi satt i regjering. Men vi var også partiet som innførte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen som påla offentlige etater å spare 0,5 prosent på driftsbudsjettene.
Det var ikke alltid like populært med kutt på den tiden. Vi fikk mye kjeft og noen av kuttene som ble gjort ble nok med rette stemplet som smålige. Men de var begrunnede og riktige. Nå ser det ut til at flere og flere ønsker seg ansvarlig pengebruk fra statens side.
Vi kutter også gjennomgående når vi lager våre alternative budsjetter i opposisjon. Det mange ikke har fått med seg er at Høyre i to runder stemte mot regjeringens tosifrede milliardbeløp til havvindsubsidier på Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord. Det er totalt 58 milliarder kroner i subsidier. Men likevel ikke like mye som brukes på sykepenger på et år.
Men vi kan og skal gjøre mer. Nå som sløseridebatten virkelig har bitt seg fast, bør ansvarlige partier som Høyre være en pådriver for å gjøre store omprioriteringer og kutt slik at arbeid virkelig lønner seg, at folk sitter igjen med betydelig mer av egen inntekt og at verdiskapningen ikke flytter ut av landet.
Mange av de 700.000 som står utenfor arbeid og utdanning må sees på som en arbeidskraftreserve som må hjelpes inn i aktivitet. Sverige har tidligere gjort de samme feilene som vi gjør nå. De hadde Europas høyeste sykefravær og de jaget jobbskaperne og kapitalen ut av landet. Siden 2006 har de imidlertid tatt tak og redusert utenforskapet sitt med rundt 40 prosent, takket være reformer i velferdsordningene. Inntektsåret 2006 var også det siste året svenskene hadde formuesskatt.
Svenskenes reduksjon i utenforskapet på 2000-tallet tilsvarer 280.000 mennesker tilbake fra ytelser til arbeid i Norge. Det ville frigjort enorm kapasitet i Nav til å hjelpe de som virkelig trenger det. Velferd bør ikke være gratis ferje eller el-bil fordeler. Velferd må handle om å hjelpe flest mulig til å finne sin rette plass i arbeidslivet, gi rask og god helsehjelp og sikre grunnleggende ferdigheter i skoleløpet.
Kostnadene med utenforskap både for staten og ikke minst for den enkelte er så enorme, og vi kan ikke fortsette slik. Vi må vekk fra den selvstyrte sykemeldingen, diagnosejakten og over på arbeidsrettet hjelp. Endring, som det helt klart er behov for, kommer ikke av seg selv. Det må foretas noen tøffe prioriteringer og det vil bli motstand. Men det er nødvendig å gjøre det. For at velferdsstaten skal holde på sikt, så må flere være med på å finansiere den.
