Handlingsregelen mister sitt poeng
Oljefondet skulle gjøre norsk økonomi sterkere, ikke bli en hvilepute.
Innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv
6. april skrev finansminister Jens Stoltenberg et innlegg i DN i forbindelse med at handlingsregelen for oljepengebruk fyller 25 år.
Norge etablerte handlingsregelen og Oljefondet fordi vi lærte av tidligere feil. Da vi fikk de første oljeinntektene på 70-tallet, var Arbeiderpartiets løsning ikke å spare, men å låne og bruke penger på forskudd. En slags omvendt handlingsregel, på full gass.
Under Kåre Willoch ble røde tall snudd til overskudd, men mye av oljepengene ble fortsatt brukt løpende. Så, for ganske nøyaktig 40 år siden, ble det bråstopp. I 1986 falt oljeprisen kraftig, og norsk økonomi gikk inn i en lang nedtur som varte inn på 90-tallet. Arbeidsløsheten økte til sitt høyeste nivå siden krigen, boligprisene kollapset, og staten måtte etter hvert redde bankene.
Kombinasjonen av høy ledighet, gjeldsproblemer og bankkollaps gjorde nedturen til en av de mest alvorlige økonomiske krisene i moderne norsk historie.
Staten vokser, ikke økonomien
Handlingsregelen og Oljefondet skulle sørge for at dette ikke skulle skje igjen. Slik statens økonomi er rigget i dag, risikerer vi problemer hvis vi ikke tar grep.
Oljefondet betaler i dag én av fire kroner på statsbudsjettet. Dersom verdens børser faller kraftig og varig, må statens utgifter etter hvert reduseres kraftig.
Tanken bak handlingsregelen var ikke å bygge opp en ny avhengighet. Intensjonen var å prioritere tiltak som styrker vekstkraften i norsk økonomi, slik at vi får flere ben å stå på. Jens Stoltenberg beskrev det selv godt i 2001 da handlingsregelen ble lagt frem:
«Handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret infrastruktur, samt tiltak for å bringe frem ny kunnskap gjennom forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen. Styrket vekstevne og høyere arbeidstilbud vil i seg selv trygge grunnlaget for de offentlige velferdsordningene.»
Fasiten er at mesteparten av handlingsrommet har gått til offentlige utgifter. Under Støre-regjeringen har offentlige utgifter økt til 64 prosent av brutto nasjonalprodukt – langt høyere enn i våre naboland, og på nivå med pandemiåret 2020. Norge er samtidig blant landene i OECD med høyest skattetrykk.
Resultatet er en større stat, men ikke en sterkere økonomi.
En ny sårbarhet
Solberg-regjeringen brukte også mye penger, ikke minst på velferdsordninger. Men samtidig gjennomførte vi store reformer, og prioriterte skattelette, kunnskap og infrastruktur langt høyere enn Støre-regjeringen har gjort. En ny Høyre-ledet regjering må styre stramt og få den offentlige pengebruken under kontroll.
Handlingsregelen skulle gjøre norsk økonomi sterkere. I stedet har vi fått en ny sårbarhet. Skal vi ta vare på velferden og tryggheten vår, må uttaket fra fondet igjen brukes til å styrke verdiskapingen, ikke bare til å øke kortsiktige utgifter.
Vi trenger en ny kurs i den økonomiske politikken, der vi satser på å skape, slik at vi også kan dele.
