Arkivert artikkel

Det Støre ikke vil snakke om i ulikhetsdebatten

Det vil alltid være midlertidige forskjeller mellom de som akkurat har kommet til Norge og ikke enda har en jobb, og nordmenn som faktisk er i jobb, skriver Heidi Nordby Lunde.

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen
I mars ble Norge kåret til verdens lykkeligste land i en rapport som publiseres av FN. De forklarer dette med høy grad av tillit mellom folk, omsorg, frihet og godt styresett. Det kunne vært fristende å legge til at dette skjer etter fire år med Høyre og FrP i regjering, men det er nok først og fremst et resultat av sterke institusjoner bygget over tid under skiftende regjeringer. Uansett så er det jo en hyggelig anerkjennelse av ansvarlig politisk styring.

 

Samtidig ser vi optimismen sprer seg over hele landet etter noen år med store omstillinger innen Norges viktigste næring, oljenæringa. Økonomien er i vekst, arbeidsledigheten på vei ned i hele landet. Turistnæringa og fiskeeksporten setter nye rekorder, og de siste to årene er det etablert et rekordstort antall nye selskaper i Norge. Det er nok mer relevant å gi regjeringen æren for dette, selv om lykke nok kan knyttes til økonomisk oppgang og nye muligheter.

Men skal vi tro makteliten på Youngstorget i Oslo har det knapt vært verre i Norge noen gang. Til tross for at Norge fortsatt er et av de landene der ulikheten er minst innenfor OECD og land det er naturlig å sammenligne oss med, går Arbeiderpartiet til angrep på regjeringa for økende ulikhet i Norge.

Svakt økende ulikhet skyldes i hovedsak en større asylinnvandring de siste årene, noe Arbeiderpartiet bevisst unngår å snakke om. Skal Norge gi beskyttelse de som trenger det mest gjennom asylinstituttet, så vil det alltid være midlertidige forskjeller mellom de som akkurat har kommet til Norge og ikke enda har en tilknytning til norsk arbeidsliv, og nordmenn som faktisk er i jobb. Det skulle da også bare mangle. Men mulig Arbeiderpartiet mener asylinnvandrere uten jobb skal ha samme inntekt som en norsk familie der begge er i jobb.

Ap peker på at regjeringen har redusert skattetrykket i Norge. For en lavinntektsfamilie utgjør dette nå rundt 15 000 kroner i året. Du skal være ganske arrogant for å mene at dette ikke gjør en forskjell. De som betaler mest skatt fra før også har fått redusert skatt. Likevel betaler de ti prosent rikeste rundt 37 prosent av all personskatt i Norge. De med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen, også med Høyre og FrP i regjering.

I følge Arne Strand i Dagsavisen kom Arbeiderpartiet til dekket bord da de tok over etter Høyre i 2005. Ap hadde det største økonomiske handlingsrommet noen norsk regjering noen gang har hatt, med en økonomi i vekst og en oljepris på opp til 120 dollar fatet. Likevel økte helsekøene, det ble 15 000 flere fattige barn, samtidig som folk flest betalte mer i skatt. Ifølge SSB gikk samtlige jobber som Arbeiderpartiet skryter på seg å ha skapt i privat sektor etter 2008 til utenlandsk arbeidskraft, som LO mener har fortrengt sysselsetting av nordmenn.

Økt skatt med Arbeiderpartiet er altså ikke det samme som økt velferd. Høyre og FrP har redusert skatter og avgifter med 21 milliarder de fire siste årene, samtidig har helsekøene gått ned og antall dager rusbrukere venter i behandlingskø er redusert. I tillegg til å bedre økonomien til lavinntektsfamiliene med skattekutt, har Høyre og FrP prioritert målrettede tiltak for å gi mer til de som har minst fra før – som billigere barnehageplass og gratis kjernetid i barnehagene for familier med lav inntekt, økt tilskuddene til ferieopplevelser for barn fra familier med dårlig råd, økt stipendandelen for elever fra lavinntektsfamilier, for å nevne noe. Det er altså ingen motsetning mellom skattelette og økt velferd.

Vårt viktigste bidrag til omfordeling er uansett å finansiere brede og gode velferdstjenester og ordninger for å sikre inntekt, sørge for et godt utbygd offentlig helsevesen og en god offentlig skole som gir muligheter til alle. Da trenger vi et norsk næringsliv som skaper arbeidsplasser og verdier som bidrar med skatteinntekter til velferden.

Vi har helt riktig fortsatt utfordringer knyttet til den omstillingen Norge er i ferd med å komme seg gjennom. Men de to siste årene er det etablert rekordmange nye selskaper i Norge og arbeidsledigheten er på vei ned. Det siste Norge trenger er Arbeiderpartiets foreslåtte skatteøkninger som gjør det dyrere å drive næring og dermed forlenger omstillingen vi er inne i.

Det er som sagt ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom Arbeiderpartiets skatteøkninger og velferd, snarere tvert i mot.