Fra flyktning til samfunnsborger
Vi må gjøre tøffe prioriteringer og fornye integreringspolitikken.
Hvordan vi som mennesker har behandlet hverandre i epoker med krig og konflikt har definert sivilisasjonens historie. Vår tids største flyktningkatastrofe skjer med uforminsket styrke akkurat nå. Når noen ber om hjelp, så svarer vi.
Men dette vil medfør en enorm belastning i alle ledd. Helt fra de som tar dem i mot rett etter ankomst til landet og til kommunene som skal integrere, bosette og følge opp den enkelte. Det betyr en verdig behandling av mennesker, men krever også tøffe prioriteringer og fornye integreringspolitikken.
Jeg tror de beste historiene ligger foran oss.
Den akutte fasen
UDI regner med at det vil komme minst 30.000 asylsøkere til Norge i år, og trolig til sammen 100.000 før utgangen av 2017. Åtte av ti flyktninger som kommer har krav på beskyttelse. Dette gir store belastninger på statlige og kommunale budsjetter.
Dagens system er ikke bærekraftig over tid, og vi er nødt til både å prioritere og tenke nytt:
• Effektivisere mottakskjeden. Alle europeiske land som opplever økt press i mottaksapparatet vurderer effektiviserende tiltak. For eksempel kan det være naturlig å gjøre flere prosesser «under samme tak» og vurdere standardkravene til losji i ulike faser.
• Stønadsordninger i mottak. Køene på asylmottak kommer til å øke, og det er behov for rask oppretting av 80-100 nye mottak i kommunene. Dette kommer til å bli et kostbart «ventekontor» i påvente av bosetting. For å kutte kostnader er det nødvendig å se på stønadsordningene i denne fasen. Det vil gi uheldige konsekvenser om Norge ligger høyere enn andre land.
• Antall enslige mindreårige asylsøkere må ned. Enslige mindreårige asylsøkere er en av gruppene som øker mest, spesielt fra Afghanistan. Det ventes 5.000 i 2015. Stadig flere er under 15 år, og i Norge omfattes disse automatisk av barnevernet. Dette medfører et stort apparat og kostnader på over to millioner per barn, per år. Statsministeren har allerede oppfordret folk om å åpne sine hjem, og det trenger vi virkelig. For å forhindre barn på flukt bør regjeringen vurdere omsorgssentre i Afghanistan og andre nærområder.
• Mer bruk av midlertidighet. Asyl skal gis til personer som har krav på beskyttelse. Men dersom beskyttelsesbehovet opphører før flyktningen er å anse som etablert i Norge, bør fortrinnsvis disse returneres.
• Færre må gå toårig introduksjonskurs. Formålet med introduksjonsordningen var i sin tid at de som hadde behov skulle få tilbud om maks toårig introkurs. I dag er det nærmest en etablert praksis at alle går i to år. Kurset må bli mer fleksibelt, og hovedregelen må være raskest mulig ut i jobb.
• Integreringen må starte tidligere. Nå starter integreringen når man er bosatt i kommunen, det er for sent når man tenker på økte køer og ventetid i mottak som følge av tilstrømmingen. Regjeringen må få på plass integreringsmottakene som omtalt i samarbeidsavtalen.
• Ny bosettingsmodell. Staten og kommunene må inngå forpliktende og langsiktige planer. Kommunene trenger lokale pådrivere, som fylkesmannen, for å sette bosetting høyt på agendaen, og de trenger nye modeller, for eksempel OPS (offentlig/privat samarbeid), for å bygge flere sosialboliger. UDI har allerede gode resultater fra kommuner som har prøvd ut systematisk selvbosetting innenfor den aktuelle kommunen der flyktningen har fått plass.
Fra flyktning til samfunnsborger
Norge er et land med muligheter for alle. Det er det som gjør oss unikt. Derfor nekter jeg å være pessimisten som tror at jeg tilhører den siste generasjonen med minoritetsbakgrunn som har fått være med på klassereise og sosial mobilitet. De beste historiene ligger fortsatt foran oss.
Integreringsdebatten kan ikke bare gå langs den samme gamle kulturelle aksen, den må også gå lang den strukturelle aksen. Det handler om knallharde politiske realiteter som boligbygging, sysselsetting, barnevern, helsepersonell, språkopplæring, kompetansebygging og ikke minst kommuneøkonomi og kommuneplaner som ser dette i sammenheng.
Bare fire av ti går ut i jobb eller utdanning etter endt introduksjonsprogram. Samtidig er det er store forskjeller mellom kommuner. Introduksjonsprogrammet i kommunen må se språkopplæring, arbeidspraksis og involvering i lokalsamfunnet i sammenheng. Kommuner som ser på integrering som en oppgave på lik linje med skole og omsorg, leverer gode resultater. God integrering vil kreve mye av oss som samfunn men aller mest av den enkelte innvandrer.
Summen av alle stemmer
I en uoversiktlig situasjon prøver vi mennesker å finne egen trygghet og oversikt gjennom å sette hverandre i bås. Det ser jeg særlig i denne debatten. Men de som vil mye er ikke dumsnille, de som er i mot er ikke slemme og de som ikke har alle svarene er ikke tiltaksløse. I en slik situasjon er det nettopp summen av alle disse stemmene som skaper en politikk og løsninger som vil få legitimitet i befolkningen og stå seg over tid.
Det er på tide at Stortinget nå samler seg på tvers av alle partier for å møte denne ekstraordinære situasjonen.
Mudassar Kapur, stortingsrepresentant (H)
Men dette vil medfør en enorm belastning i alle ledd. Helt fra de som tar dem i mot rett etter ankomst til landet og til kommunene som skal integrere, bosette og følge opp den enkelte. Det betyr en verdig behandling av mennesker, men krever også tøffe prioriteringer og fornye integreringspolitikken.
Jeg tror de beste historiene ligger foran oss.
Den akutte fasen
UDI regner med at det vil komme minst 30.000 asylsøkere til Norge i år, og trolig til sammen 100.000 før utgangen av 2017. Åtte av ti flyktninger som kommer har krav på beskyttelse. Dette gir store belastninger på statlige og kommunale budsjetter.
Dagens system er ikke bærekraftig over tid, og vi er nødt til både å prioritere og tenke nytt:
• Effektivisere mottakskjeden. Alle europeiske land som opplever økt press i mottaksapparatet vurderer effektiviserende tiltak. For eksempel kan det være naturlig å gjøre flere prosesser «under samme tak» og vurdere standardkravene til losji i ulike faser.
• Stønadsordninger i mottak. Køene på asylmottak kommer til å øke, og det er behov for rask oppretting av 80-100 nye mottak i kommunene. Dette kommer til å bli et kostbart «ventekontor» i påvente av bosetting. For å kutte kostnader er det nødvendig å se på stønadsordningene i denne fasen. Det vil gi uheldige konsekvenser om Norge ligger høyere enn andre land.
• Antall enslige mindreårige asylsøkere må ned. Enslige mindreårige asylsøkere er en av gruppene som øker mest, spesielt fra Afghanistan. Det ventes 5.000 i 2015. Stadig flere er under 15 år, og i Norge omfattes disse automatisk av barnevernet. Dette medfører et stort apparat og kostnader på over to millioner per barn, per år. Statsministeren har allerede oppfordret folk om å åpne sine hjem, og det trenger vi virkelig. For å forhindre barn på flukt bør regjeringen vurdere omsorgssentre i Afghanistan og andre nærområder.
• Mer bruk av midlertidighet. Asyl skal gis til personer som har krav på beskyttelse. Men dersom beskyttelsesbehovet opphører før flyktningen er å anse som etablert i Norge, bør fortrinnsvis disse returneres.
• Færre må gå toårig introduksjonskurs. Formålet med introduksjonsordningen var i sin tid at de som hadde behov skulle få tilbud om maks toårig introkurs. I dag er det nærmest en etablert praksis at alle går i to år. Kurset må bli mer fleksibelt, og hovedregelen må være raskest mulig ut i jobb.
• Integreringen må starte tidligere. Nå starter integreringen når man er bosatt i kommunen, det er for sent når man tenker på økte køer og ventetid i mottak som følge av tilstrømmingen. Regjeringen må få på plass integreringsmottakene som omtalt i samarbeidsavtalen.
• Ny bosettingsmodell. Staten og kommunene må inngå forpliktende og langsiktige planer. Kommunene trenger lokale pådrivere, som fylkesmannen, for å sette bosetting høyt på agendaen, og de trenger nye modeller, for eksempel OPS (offentlig/privat samarbeid), for å bygge flere sosialboliger. UDI har allerede gode resultater fra kommuner som har prøvd ut systematisk selvbosetting innenfor den aktuelle kommunen der flyktningen har fått plass.
Fra flyktning til samfunnsborger
Norge er et land med muligheter for alle. Det er det som gjør oss unikt. Derfor nekter jeg å være pessimisten som tror at jeg tilhører den siste generasjonen med minoritetsbakgrunn som har fått være med på klassereise og sosial mobilitet. De beste historiene ligger fortsatt foran oss.
Integreringsdebatten kan ikke bare gå langs den samme gamle kulturelle aksen, den må også gå lang den strukturelle aksen. Det handler om knallharde politiske realiteter som boligbygging, sysselsetting, barnevern, helsepersonell, språkopplæring, kompetansebygging og ikke minst kommuneøkonomi og kommuneplaner som ser dette i sammenheng.
Bare fire av ti går ut i jobb eller utdanning etter endt introduksjonsprogram. Samtidig er det er store forskjeller mellom kommuner. Introduksjonsprogrammet i kommunen må se språkopplæring, arbeidspraksis og involvering i lokalsamfunnet i sammenheng. Kommuner som ser på integrering som en oppgave på lik linje med skole og omsorg, leverer gode resultater. God integrering vil kreve mye av oss som samfunn men aller mest av den enkelte innvandrer.
Summen av alle stemmer
I en uoversiktlig situasjon prøver vi mennesker å finne egen trygghet og oversikt gjennom å sette hverandre i bås. Det ser jeg særlig i denne debatten. Men de som vil mye er ikke dumsnille, de som er i mot er ikke slemme og de som ikke har alle svarene er ikke tiltaksløse. I en slik situasjon er det nettopp summen av alle disse stemmene som skaper en politikk og løsninger som vil få legitimitet i befolkningen og stå seg over tid.
Det er på tide at Stortinget nå samler seg på tvers av alle partier for å møte denne ekstraordinære situasjonen.
Mudassar Kapur, stortingsrepresentant (H)
