Klimakrisen løses ikke av Norge alene. Derfor vil Høyre samarbeide mer med verden
Den store skillelinjen i klimapolitikken går mellom oss som forstår at vi må samarbeide med verden, og de som tar til orde for mindre samarbeid.
Da fjorårets fredsprisvinner Dennis Mukwege kom til Norge for å motta fredsprisen, tok han et kraftig oppgjør med batteriindustrien. Han viste til at krigen i Kongo var et resultat av den enorme etterspørselen etter billige elbiler og smarttelefoner, og ba flere land ta ansvar for mineralutvinningen som trengs for å elektrifisere samfunnet vårt.
Han har rett. Flere land må ta ansvar for at løsningene våre for klimakrisen ikke fører til nye kriser. Regjeringen har gitt grønt lys til oppstart av kobbergruve i Kvalsund. Dette kan være et viktig bidrag til det grønne skiftet globalt. Men dette er SV og MDG imot. Regjeringen sier ja til et europeisk samarbeid om sømløse togreiser på tvers av Europa som kan kutte massivt i utslipp, ved å flytte mer gods og persontransport fra fly og bil til tog. Dette er Ap og SV imot.
Norge kan være Europas grønne batteri og tilby ren overskuddskraft til land som ellers kanskje ville benyttet seg av kull og gass. Men dette energisamarbeidet med Europa sier Senterpartiet og SV nei til. Senterpartiet er også imot at regjeringen har inngått et forpliktende klimasamarbeid med EU, som er en historisk forsterkning av norsk klimapolitikk.
I en tid hvor flere erkjenner at vi må handle raskere og gjøre mer i klimapolitikken, synes jeg det er urovekkende at enkelte partier på Stortinget tar til orde for mindre samarbeid med landene rundt oss. For hvis vi mener alvor med at vi vil få ned utslippene, er det helt avgjørende at politikerne går sammen om å løse dette globalt.
Norge har kommet langt i den grønne omstillingen sammenlignet med mange andre land, selv om vi fortsatt er altfor avhengige av inntektene fra petroleumsindustrien.
Det er ikke nok at Norge blir et nullutslippssamfunn når for eksempel USA sier nei til Parisavtalen og Kina bygger opp massivt med kullkraftverk. Det kan gi oss her hjemme god samvittighet, men det hjelper ikke klimakrisen. Derfor er Høyre opptatt av å delta aktivt i internasjonale prosesser og støtte tiltak i utviklingsland.
Vi vet at den store motoren i klimakrisen nettopp er menneskers behov for energi. Dette behovet blir ikke mindre fremover. Utviklingslands vei ut av fattigdom handler i stor grad om å skaffe folk tilgang til elektrisk kraft. Dette har vist seg å føre til vekst og økt levestandard i fattige land.
Når vi ser at stadig flere får bedre levestandard, har det også ført til økte utslipp. Derfor trenger vi en klimapolitikk som sørger for to ting: At vi klarer å redusere utslippene samtidig som vi sørger for utvikling. Den billigste kilden til energi har til nå vært kullkraft. Og 90 prosent av de nye kullkraftverkene som planlegges nå skal ligge i utviklingsland. Vi kan ikke sitte her hjemme i Norge og late som dette ikke skjer. Den gode nyheten er at sol, vind og batterier blir billigere enn kull i stadig flere markeder. Norge kan bidra til at flere land hopper over “kullfasen” gjennom økonomisk bistand og utvikling av fornybare næringer som kan brukes i hele verden.
Aktivisten Greta Thunberg har ledet frem en av de største klimabevegelsene i historien. Hun har lykkes med å vekke verdensledere og skape en bevissthet i folket om den klimakrisen vi står overfor. Dette gjør meg som politiker optimistisk for fremtiden. Det blir uten tvil ekstremt vanskelig – men vi må klare det, og verden må kjempe kampen sammen. For vi løser ikke den globale klimakrisen alene i Norge.
Han har rett. Flere land må ta ansvar for at løsningene våre for klimakrisen ikke fører til nye kriser. Regjeringen har gitt grønt lys til oppstart av kobbergruve i Kvalsund. Dette kan være et viktig bidrag til det grønne skiftet globalt. Men dette er SV og MDG imot. Regjeringen sier ja til et europeisk samarbeid om sømløse togreiser på tvers av Europa som kan kutte massivt i utslipp, ved å flytte mer gods og persontransport fra fly og bil til tog. Dette er Ap og SV imot.
Norge kan være Europas grønne batteri og tilby ren overskuddskraft til land som ellers kanskje ville benyttet seg av kull og gass. Men dette energisamarbeidet med Europa sier Senterpartiet og SV nei til. Senterpartiet er også imot at regjeringen har inngått et forpliktende klimasamarbeid med EU, som er en historisk forsterkning av norsk klimapolitikk.
I en tid hvor flere erkjenner at vi må handle raskere og gjøre mer i klimapolitikken, synes jeg det er urovekkende at enkelte partier på Stortinget tar til orde for mindre samarbeid med landene rundt oss. For hvis vi mener alvor med at vi vil få ned utslippene, er det helt avgjørende at politikerne går sammen om å løse dette globalt.
Norge har kommet langt i den grønne omstillingen sammenlignet med mange andre land, selv om vi fortsatt er altfor avhengige av inntektene fra petroleumsindustrien.
Det er ikke nok at Norge blir et nullutslippssamfunn når for eksempel USA sier nei til Parisavtalen og Kina bygger opp massivt med kullkraftverk. Det kan gi oss her hjemme god samvittighet, men det hjelper ikke klimakrisen. Derfor er Høyre opptatt av å delta aktivt i internasjonale prosesser og støtte tiltak i utviklingsland.
Vi vet at den store motoren i klimakrisen nettopp er menneskers behov for energi. Dette behovet blir ikke mindre fremover. Utviklingslands vei ut av fattigdom handler i stor grad om å skaffe folk tilgang til elektrisk kraft. Dette har vist seg å føre til vekst og økt levestandard i fattige land.
Når vi ser at stadig flere får bedre levestandard, har det også ført til økte utslipp. Derfor trenger vi en klimapolitikk som sørger for to ting: At vi klarer å redusere utslippene samtidig som vi sørger for utvikling. Den billigste kilden til energi har til nå vært kullkraft. Og 90 prosent av de nye kullkraftverkene som planlegges nå skal ligge i utviklingsland. Vi kan ikke sitte her hjemme i Norge og late som dette ikke skjer. Den gode nyheten er at sol, vind og batterier blir billigere enn kull i stadig flere markeder. Norge kan bidra til at flere land hopper over “kullfasen” gjennom økonomisk bistand og utvikling av fornybare næringer som kan brukes i hele verden.
Aktivisten Greta Thunberg har ledet frem en av de største klimabevegelsene i historien. Hun har lykkes med å vekke verdensledere og skape en bevissthet i folket om den klimakrisen vi står overfor. Dette gjør meg som politiker optimistisk for fremtiden. Det blir uten tvil ekstremt vanskelig – men vi må klare det, og verden må kjempe kampen sammen. For vi løser ikke den globale klimakrisen alene i Norge.