Private i velferden

Det er helt feil.

Begrepet «privatisering» blir ofte brukt feil i den offentlige debatten. Privatisering i velferden ville være dersom det offentlige, for eksempel, ikke lenger skulle tilby og subsidiere barnehagetjenester, men at det blir opp til den enkelte familie å betale for et eventuelt helprivat tilbud – hvis de har råd. At pasienter får offentlig finansiert helsehjelp hos private er ikke privatisering. Ingen ser på fastlegeordningen som privatisering, selv om fastlegene er private aktører. Mens privatisering vil kunne føre til større forskjeller mellom ulike befolkningsgrupper på grunn av ulik betalingsevne, vil ikke dette skje ved et samarbeid mellom private, ideelle og det offentlige, siden det fortsatt er det offentlige som betaler.

De tjenestene som kommunene eller staten er pålagt å utføre gjennom lov kan ikke privatiseres, men det er full anledning for det offentlige til å få private eller ideelle aktører til å gjøre jobben på det offentliges regning. Sistnevnte er ikke privatisering.

Høyre er en forkjemper for den norske modellen med offentlig finansierte velferdstjenester, der det offentlige, private og ideelle jobber sammen for å løse de store oppgavene fremover. Det viktigste er at folk får gode tjenester, ikke hvem som leverer dem.

Høyre jobber ikke for at flest mulig offentlige tjenester skal drives av private. Vi er opptatt av at det ikke skal være et offentlig monopol, men et samarbeid med private og ideelle, der det offentlige er bærebjelken. Hvor stor andel av det offentlige tilbudet private og ideelle bør stå for kommer helt an på hvilket tjenesteområde man snakker om. Innen barnehagefeltet står private for om lag halvparten av tilbudet, og det er en fin balanse. Innen sykehus står private for om lag 10 % av tilbudet. Gitt behovet for å få ned helsekøene etter pandemien og behovet for valgfrihet av tilbud innen spesielt psykisk helse og rus, bør andelen være noe høyere.

Et av de mest ytterliggående alternativene til den norske velferdsmodellen, er at det offentlige driver alt av tjenester selv. Venstresidens arbeid med «avkommersialisering» er et langt steg i den retningen. Men selv om venstresiden lykkes, vil helprivate velferdstjenester likevel eksistere. Mange med tykk lommebok vil benytte seg av dem for å unngå f.eks. lange helsekøer. Høyre ønsker derimot å sikre gode og mangfoldige tjenester for alle, på det offentliges regning.

Vi trenger mer arbeidskraft på mange områder innen arbeids- og næringslivet. På grunn av økningen i antall eldre fremover, blir det for eksempel et betydelig større behov for helse- og omsorgstjenester i fremtiden. Hittil har vi løst utfordringene med en formidabel vekst i helsepersonell. Det går ikke lenger, med mindre vi tenker at ingen andre sektorer trenger de unge som vi skal utdanne. Helsepersonellkommisjonen gikk grundig inn i denne tematikken i sin NOU fra våren 2023.

For å løse utfordringene med mangel på arbeidskraft, må vi finne nye måter å arbeide på og lære av hverandre. Vi må ta i bruk velferdsteknologi og se på organisering, rekruttering og arbeidsformer. Et mangfold av aktører som har ulik tilnærming til hvordan de skal løse oppgavene i det offentlige fører til mer innovasjon og nye arbeidsformer. Et samarbeid mellom private, ideelle og private kan derfor bidra til å redusere mangelen på arbeidskraft både i det offentlige og i næringslivet.

Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte i 2023 at de skal innføre nye verktøy for å begrense og regulere private aktører når det er en trussel for driften av den offentlige helsetjenesten. De peker spesielt på at private truer rekrutteringen til den offentlige helsetjenesten.

Å begrense private aktører bidrar ikke nødvendigvis til å holde helsepersonell i offentlig sektor. Ifølge SSB var det i 2019 nesten 35 000 leger, sykepleiere, vernepleiere og helsefagarbeidere som jobbet utenfor helse- og sosialtjenesten. Den største utfordringen er altså ikke at helsepersonell går fra det offentlige til private aktører – men at de slutter helt i helsetjenesten.

Vi vet en del om hva som er avgjørende når helsepersonell skal velge arbeidsplassen sin. De ønsker faglig utvikling, vil tilhøre et sterkt fagmiljø, ha god lønn, tydelig ledelse og mulighet for en heltidsjobb. Dette er områder der det offentlige helt klart kan styrke seg. Men én ting er rimelig sikkert: Å gjøre det enda vanskeligere for helsepersonell å finne seg en ny arbeidsplass i helsetjenesten, er ikke svaret. Vi utdanner for eksempel mange ingeniører i Norge for å blant annet å være rustet til det grønne skiftet og løse klimautfordringene. Men vi sier ikke at alle de ingeniørene skal jobbe i Statkraft. Det hadde neppe økt antall ingeniører i Norge.

Høyre er klare på at hovedoppgavene i helsetjenesten skal løses av det offentlige. Men å forby private aktører i håp om at helsepersonell dermed ikke har noe annet valg enn å jobbe i det offentlige, er et blindspor. Høyre mener det er positivt at helsepersonell får den fleksibiliteten det er til å jobbe i hos private, ideelle og i det offentlige. Det er svært mye bedre enn at de forlater helsetjenesten.

Det er ikke noe som tilsier at det oftere skjer feil hos private aktører enn i det offentlige. Private konkurrerer om tilliten til utførelse hver dag. Dersom de svikter grovt på viktige oppgaver byttes de ut. Det er derimot i liten grad samme konsekvenser for de offentlige tilbyderne når det er tilsvarende brudd på kvalitet eller arbeidsmiljøbestemmelser som vi ser hos de private. Det finnes mange eksempler arbeidsmiljøbrudd og feilbehandling i offentlig sektor, men Høyre bruker ikke det som et argument for at vi trenger færre offentlige og flere private tilbud. Det er, og skal være, strenge og like krav til og kontroll av offentlige og private tilbydere.

Ifølge Velferdstjenesteutvalget betaler private og ideelle aktører gjennomgående konkurransedyktig lønn. Det er ikke noe belegg for å si at overskuddet til bedriftene oppstår som følge av lave lønns- og arbeidsvilkår eller ved å undergrave kvalitet. Lederen av utvalget, Kåre Hagen, har uttalt at man kan legge påstanden om sosial dumping dødx.

Velferdstjenesteutvalget har funnet et mangfoldig system, der det noen steder er det offentlige som er lønnsledende og andre steder er private og ideelle som er lønnsledende. For eksempel trekker utvalget frem at private og ideelle virksomheter har et lavere lønnsnivå enn det offentlige innen blant annet hjemmesykepleie og institusjoner innen barne- og ungdomsvern. Dette begrunnes blant annet med ulik sammensetning av de ansattes utdanning og alder. Private og ideelle må konkurrere om arbeidskraft på lik linje med det offentlige, og de rekrutterer godt utdannede mennesker som er drevet av indre motivasjon og profesjonell identitet.

Svært mange av de private som har drevet sykehjem i Norge, har vært en del av et organisert arbeidsliv med fremforhandlede tariffavtaler, AFP-rettigheter og innskuddspensjon langt over lovens minimumskrav.

Venstresiden har trukket frem at 80 % av det det koster å drive en god eldreomsorg er lønn og pensjon . Underforstått: Det går kun an for private å konkurrere ved å kutte i ansattes lønn og pensjon. Men det er mange måter å drive mer effektivt på, slik at kvaliteten på tjenestene blir bra, og det fortsatt er mulig å få et overskudd. Eksempler på dette er god ledelse, ny teknologi, smartere turnuser, bedre eiendomsdrift, og ikke minst lavere sykefravær.

Private og ideelle aktører har noe lavere sykefravær enn det offentlige, noe som kan forklare hvorfor de er mer effektive, og som dermed gjør det mulig å ha en sunn økonomi med overskudd. Ifølge Velferdstjenesteutvalget hadde private og ideelle 6,7 % sykefravær, mens offentlige virksomheter hadde 7 % sykefravær.

Velferdstjenesteutvalget har avvist at penger bevilget til offentlige formål ikke kommer frem til brukere og pasienter. Med andre ord: Skattepenger bevilget til velferd, går til velferd.

Den gjennomsnittlige driftsmarginen for helse- og velferdssektoren er på 5,3 prosent. Dette er lavere enn sammenlignbare næringer.

Når private og ideelle skal levere velferdstjenester til det offentlige, bør sunn økonomi – altså at bedriften går med overskudd – være en forutsetning, ikke en utfordring. Det sikrer tilbudet til innbyggerne, og sikrer at de ansatte har en trygg jobb å gå til. Skal private aktører eksistere, må man derfor akseptere at de tjener penger. En bedrift må gå med overskudd. Dette stilles det gjerne krav om også fra det offentlige ved kjøp av tjenester. Alternativet er at den private aktøren forsvinner, sammen med kompetansen som er bygget opp.

Det er det offentlige som bestiller tjenester fra private leverandører og bestemmer hva tjenesten skal inneholde, hvilket oppdrag som skal gis og til hvilken kvalitet og pris.

Noen ganger velger det offentlige å samarbeide med private om de “tyngste” brukerne. Ifølge NHO Geneo skjer dette fordi private ofte er spesialiserte på enkelte områder, som for eksempel respiratorbehandling og psykiatri. Det offentlige kjøper inn tjenester slik at vedkommende får den beste behandlingen.

Den norske velferdsmodellen består av et samarbeid mellom det offentlige, private og ideelle – med det offentlige som bærebjelken – til det beste for innbyggerne, og for det offentliges regning. Det betyr at alle innbyggere, uavhengig av størrelsen på lommeboken deres, kan få mulighet til å velge mellom private, ideelle og offentlige tilbud. Venstresidens politikk, som i stor grad innebærer å fase private ut av velferden, vil bidra til at det i praksis oppstår et offentlig monopol på en rekke områder. Det gjør at de innbyggerne som ønsker seg et annet tilbud enn i det offentlige, for eksempel fordi det har lavere ventetider, og har råd til det, får kjøpt seg ut av køen. Folk som derimot ikke har råd til det, har ikke noe annet valg enn å vente i lange offentlige køer. Det er dermed i realiteten venstresidens politikk som fører til en todelt helsetjeneste.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det i 2021 var en driftsmargin på 2,9 prosent i hele den private og ideelle delen av barnehagesektoren. Dette er langt lavere enn driftsmarginen i tjenesteytende næringer generelt.

Det har vært mye oppmerksomhet i media og offentligheten ved salg av barnehageeiendommer. For eksempel den private barnehageaktøren Læringsverkstedets salg av 138 eiendommer til det svenske eiendomsselskapet SBB for 4,25 milliarder kroner. Civita har skrevet en artikkel som forklarer hvorfor en realisering av gevinst ved salg av barnehagebygg ikke er det samme som at offentlige penger bevilget til drift av barnehager, går til privat berikelse. Her er et sammendrag:

Den store kostnaden ved etablering av barnehager, er opparbeiding av tomt og bygging av bygg og leke- og oppholdsarealer. Tomtene er kjøpt eller festet, både fra kommuner og fra private. Mange av barnehagebyggene har private eiere bygget selv. Dette er med andre ord en satsing som eierne har gjort selv – for egne og lånte penger.

I enkelte tilfeller kan kommunen ha tilbudt en rimelig tomt til dagens barnehageaktører. Om enkelte aktører fikk billige tomter ved utviklingen av sektoren i forbindelse med barnehagereformen, er det uansett del av en historisk overgangsfase – det er et tilbakelagt stadium.

At tilsynelatende store gevinster oppstår ved salg av eiendommer, gjenspeiler de store prisøkningene som har funnet sted i hele eiendomsmarkedet. For selskaper som følger norske regnskapsregler, foretas det årlige avskrivninger på eiendommer, og det er ikke adgang til å skrive opp eiendomsverdiene i regnskapet. Etter mange år med prisstigning i eiendomsmarkedet, blir det derfor store gevinster for selskapene når eiendommer selges. Disse gevinstene ville de hatt uansett hva slags virksomhet som ble drevet i eiendommene.

Høyre mener det er viktig å trekke lærdom fra praksisen der det i flere tilfeller ble gitt billige eller helt gratis tomter til private og ideelle barnehageaktører på 2000-tallet. Hvis noe lignende skulle bli aktuelt i fremtiden, er det viktig for det offentlige å sikre seg f.eks. en tilbakefallsrett.

Velferdstjenesteutvalget har avvist at penger bevilget til offentlige formål ikke kommer frem til brukere og pasienter. Skattepenger bevilget til velferd, går til velferd.

Ifølge NHO Geneo hører alle store konsern som leverer helse- og velferdstjenester til norske kommuner, hjemme i Norge og Sverige, og er ikke registrert i såkalte skatteparadiser, eller lavskattland. Alle betaler arbeidsgiveravgift og selskapsskatt til Norge, og deres ansatte betaler inntektsskatt til Norge. I den grad det utbetales utbytte, skatter norske aksjonærer også for dette til Norge.

Flere av velferdsselskapene er børsnoterte. Noen av aksjonærene kan være lokalisert i lavskattland. Utbyttet til de som har investert i fondet, skattes i det landet investor hører hjemme.

Når det kommer til private equity-fond, så har noen få norske velferdsselskaper utenlandske eiere, hvor private equity-fond i noen tilfeller kan være inne på eiersiden. Fondene er ofte registrert i lavskattland, men utbyttet til de som har investert i fondet, skattes i det landet investor hører hjemme. For Høyre er uansett det viktigste at tjenesten som leveres er av høy kvalitet, at skattebetalernes penger går til velferd, og at ansatte har gode lønns- og arbeidsvilkår – ikke hvilken eierform selskapet har.

Det må også nevnes at norske kommunale pensjonskasser har investert milliarder av kroner i en rekke utenlandske private equity-fond. Argentum, som er heleid av den norske stat gjennom Nærings- og fiskeridepartementet, er statens investeringsselskap for investeringer i private equity .

Ifølge NHO Geneoxix er ikke private equity det som er mest vanlig blant helse- og velferdsbedrifter. Det har svært begrenset omfang og er ikke en sentral problemstilling.

Ifølge NHO Geneo er 80 prosent av eldreomsorgen i Sverige drevet av det offentlige, men de har hatt en annen organisering av helseberedskapen og en annen strategi for håndtering av pandemien enn Norge. Det kan ifølge NHO Geneo ikke dokumenteres at smitten har vært høyere på private enn offentlige sykehjem i Sverige. Sveriges utfordringer handler ikke om innslaget av private helseaktører, det handler om annen strategi og organisering.

Når du blir syk, ønsker du å bli frisk raskest mulig. Men veien fra sykdom til friskmeldt er ikke alltid rett frem. Kanskje ventetiden er lang på de offentlige sykehusene? Eller sliter en du er glad i med alvorlige psykiske lidelser og ønsker medisinfri behandling? Høyre vil at pasienter med rett til behandling skal få velge hvor de vil behandles. Offentlig, privat eller ideelt. Men uansett for det offentliges regning.  

Derfor innførte Solberg-regjeringen Fritt behandlingsvalg i 2015. Vi startet med mennesker som sliter med rusavhengighet og psykisk sykdom. Så utvidet vi det også til å gjelde en rekke somatiske (fysiske/kroppslige) behandlinger. Over 95 000 pasienter benyttet seg av retten i årene 2015-2022, til en samlet kostnad på om lag 2,2 milliarder kroner. Hele åtte av ti kroner gikk til tilbud innen psykisk helse og rus.

Ordningen gikk ut på at pasienter som var blitt henvist til behandling av det offentlige, kunne velge hvilket behandlingssted de ville benytte seg av blant både private og det offentlige. Gjennom ordningen kunne pasientene velge å bli behandlet av private leverandører som hadde fått en forhåndsgodkjenning av Helfo.

I 2021 kom det en evaluering av ordningen. Rapporten konkluderer med at selv om ordningen ikke har fått ned ventetidene generelt i sykehusene, har de som har benyttet seg av Fritt behandlingsvalg fått kortere ventetider. Evalueringen fremhever at ordningen har bidratt til økt valgfrihet og mangfold. Evalueringen pekte på at pasientene med et godt støtteapparat, gode tekniske ferdigheter og mentalt overskudd i større grad benytter seg av Fritt behandlingsvalg. Samtidig fremkom det at noen pasienter ikke hadde blitt informert om retten til Fritt behandlingsvalg, og noen til og med opplevde at ønskene deres ble motarbeidet. 

Fra 1. januar 2023 avviklet Ap/Sp-regjeringen ordningen der pasienter kunne velge å bli behandlet av en Helfo-godkjent privat leverandør. De som ønsker et slikt tilbud, må nå betale for det selv. Det gir en todelt helsetjeneste, hvor valgfrihet er forbeholdt dem med tykk lommebok. Høyre er garantisten for at de pasientene som ønsker å velge et annet tilbud enn det offentlige skal kunne få det. Høyre sin løsning er inkluderende for alle, uavhengig av personlig økonomi.

Rundt 95 prosent av alle elever går på en offentlig skole. Den offentlige skolen skal være bærebjelken i det norske skoletilbudet. Ingen har som mål at privatskoler, der elevene må betale store summer i skolepenger, skal bli utbredt i Norge. Friskoler, med tilskudd og strenge krav fra staten, er derimot et viktig supplement til den offentlige skolen. Høyre utvidet mulighetene for etablering av friskoler, slik at det også kunne etableres skoler med en særskilt faglig profil eller yrkesfaglig opplæring i tillegg til de eksisterende godkjenningsgrunnlagene som alternativt undervisningsopplegg eller livssyn. Dette har gitt flere nye etableringer som er treffer arbeids- og næringslivets behov og som også gir tilbud det finnes få eller ingen av i den offentlige skolen.

Norsk Restaurantskole er en yrkesfaglig friskole som ble startet opp i 2017. Skolen samarbeider tett med restaurantbransjen om å gi praksisnær undervisning. Hele 95 prosent av elevene gjennomfører på normert tid. Til sammenligning er landsgjennomsnittet 50 prosent innenfor de samme fagene. Denne type tilbud står nå i fare fordi Ap/Sp-regjeringen gjør innstramninger i friskoleloven som innebærer at yrkesfaglige friskoler hverken kan videreutvikle tilbudet eller utvide kapasiteten. Det skal heller ikke kunne opprettes nye linjer eller skoler.

I 2011 ble det borgerlig flertall i Tromsø, og i 2012 fattet kommunestyret et intensjonsvedtak om å innføre fritt brukervalg i helse- og omsorgstjenestene. Likevel tok det over tre år å innføre ordningen. Det er altfor lenge. Bakgrunnen var at det tok lang tid å utrede og få på plass gode rammer som muliggjorde fritt brukervalg i kommunen.

For å løse dette problemet, innførte Solberg-regjeringen en godkjenningsmodell for fritt brukervalg i 2021, og lovfestet den. Godkjenningsmodellen innebar at brukerne kunne velge private leverandører av for eksempel hjemmesykepleie som kommunen hadde godkjent på forhånd. Kommunen satte prisen på forhånd, så leverandørene konkurrerte kun på kvalitet, ikke på pris. Leverandørene kunne ha ulike satsinger som er ønsket av innbyggerne, for eksempel en fast personellgruppe, ulike språk, eller faste besøkstider.

Ap/Sp-regjeringen fjernet lovfestingen av godkjenningsmodellen i 2022. Det er likevel fortsatt mulig å innføre fritt brukervalg etter samme modell lokalt i en kommune.