Alle må få muligheten til å lære hele livet

– Utdanning er billetten til en klassereise, men i fremtiden trenger vi et klippekort. Vi er ikke lenger ferdigutdannet med et fagbrev eller en bachelorgrad i hånden. Vi trenger å gjøre endringer på mange områder for at flere skal få muligheten til å lære hele livet, sier kompetansepolitisk talsperson i Høyre, Mathilde Tybring-Gjedde.

Norge og verden går gjennom store forandringer. Digitalisering, robotisering og kunstig intelligens stiller oss overfor utfordringer vi må håndtere og muligheter vi må gripe.

– En utfordring er at deler av arbeidslivet forandrer seg så raskt, at flere kan oppleve at utdannelsen deres er utdatert lenge før de skal gå av med pensjon. Det kan oppleves både frustrerende og vanskelig. I møte med et arbeidsliv i rask endring, er vi nødt til å tenke nytt. Ingen skal gå ut på dato i det norske arbeidslivet.

Regjeringen har varslet at de skal legge frem en bred kompetansereform våren 2020. Tybring-Gjedde har på vegne av Høyre utviklet mange nye forslag til regjeringen.

Vi må rigge om utdannings-Norge

Det finnes i dag for få videreutdanningstilbud rettet mot næringslivets behov og særlig innenfor teknologi. Bedrifter og folk som står arbeid etterspør kortere, fleksible studieprogram som kan gjennomføres ved siden av jobb, vanlig liv og familieliv.

Regjeringen er i gang med å utvikle bransjeprogram i industri og byggenæringen og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er et spleiselag hvor staten betaler for et etter- og videreutdanningsprogram, mens bedriftene investerer egne ressurser og den enkelte ansatte investerer noe av sin fritid. Slike program vil Tybring-Gjedde ha mer av.

– I dag er offentlige universiteter og høyskoler rettet inn mot fulltidsstudenter, og er ikke tilstrekkelig rustet for å svare på behov for etter- og videreutdanning. Det må vi gjøre noe med. Derfor foreslår vi å innføre nye bransjeprogram innen digital kompetanse i universitets- og høyskolesektoren. Vi vil også ha en egen kompetansepott som går til å skreddersy nye bransjeprogram til flere bransjer. I noen bransjer trenger man kanskje et fagbrev nr. 2. I andre bransjer trenger man et nettbasert opplæringsprogram på 10 studiepoeng.

– På lengre sikt bør man vurdere å endre finansieringssystemet til universitets- og høyskolesektoren. Vi må gjøre det mer attraktivt for universitetene og høyskolene å lage yrkesrettede etter- og videreutdanningsprogram, fortsetter Tybring-Gjedde.

Gode fagskoler, både offentlige og private, er avgjørende for å lykkes med kompetansereformen. Mange fagskoler har nært samarbeid med regionalt arbeids- og næringsliv, og har gode forutsetninger til å gå foran i å utvikle mer yrkesrettede og fleksible etter- og videreutdanningsprogram.

– Vi bør utpeke noen fagskoler som nasjonale pilotskoler innen utvikling og produksjon av etter- og videreutdanning. Disse skal få muligheten til å tilby utdanning som er mindre enn 30 studiepoeng mot et krav om at de utvikle alternativer for desentralisert og nettbasert utdanning. Det er viktig at tilgangen til utdanning er god, uansett hvor man bor i landet, fortsetter Tybring-Gjedde.

Du skal lære hele livet – da må lånekassen reformeres

I dag er Lånekassen utformet til å passe for en heltidsstudent som skal gjennomføre en bachelor- eller mastergrad før de går inn i arbeidslivet. Dersom flere skal kunne stå i jobb lenger, må vi ha bedre ordninger for dem som trenger å ta noe mer utdanning mens de er i arbeid.

– Vi trenger støtteordninger som gjør det mulig for de som trenger litt kompetansepåfyll å få det. Dagens system er hverken tilpasset Rolf på 50 år som ikke får nødvendig kompetansepåfyll gjennom arbeidsplassen sin, eller Line på 24 år som har omsorgsforpliktelser, står i deltidsjobb og ønsker å fullføre videregående over flere år. Det må vi reformere Lånekassen og gjøre flere endringer, sier Tybring-Gjedde

Bedriftene må investere i kompetanse

Bedriftene har et hovedansvar for å sikre god opplæring i tråd med deres kompetansebehov. Samtidig er en stor utfordring for samfunnet at 6 av 10 bedrifter forteller at de mangler riktig kompetanse. Tybring-Gjedde vil at kompetansereformen skal være et spleiselag mellom staten, arbeidsgiver, arbeidstaker og utdanningsinstitusjonene, og ønsker å innføre nye målrettede støtteordninger til de bedriftene og yrkesgruppene som trenger det mest.

– Det kan virke som om bedriftene ikke har tid til å investere i de ansattes kompetanse når de har råd. Og når de har råd, har de ikke tid. Vi må finne gode ordninger som gjør at bedriftene i større grad investerer i kompetansen til sine ansatte, særlig i små- og mellomstore bedrifter. Derfor foreslår jeg å innføre en målrettet skattefradragsordning som heter KompetanseFUNN. Det er også mulig å innføre en «leterefusjonsordning for kompetanse» som gjør det lettere for bedrifter med røde tall på bunnlinjen å fortsatt gi sine ansatte kompetanseheving.

Her kan du se noen av forslagene:

1. Gi noen fagskoler stilling som nasjonale pilotskoler innen utvikling av etter- og videreutdanning. Gi disse utvalgte skolene støtte for å tilby studietilbud som er mindre enn 30 studiepoeng, og stille krav til at de også utvikler alternativer for desentralisert og nettbasert utdanning.
2. Vurdere en «leterefusjonsordning» for kompetanseinvesteringer i arbeidslivet. Virksomheter får i dag fradrag for kostnader knyttet til opplæring av ansatte. Denne retten kan utvides slik at virksomheter som går med underskudd kan velge å få kostnadene utbetalt, etter modell av leterefusjonsordning i petroleumsnæringen. Det vil gjøre det lettere for bedrifter i dårlige tider å investere i kompetansen til de ansatte.
3. Ha en egen kompetansepott som går til å utvikle bransjeprogram i flere bransjer, i tett samarbeid mellom bedriftene, arbeidstakerne og utdanningsinstitusjonene. Prøve ut flere modeller der de benytter arbeidsplassen som opplæringsarena og underviser i virksomheten.
4. Etablere egne bransjeprogram innen digital kompetanse i UH-sektoren, hvor arbeidslivet i samarbeid med universiteter og høyskoler kan søke på et øremerket tilskudd for å utvikle fleksible og målrettede videreutdanningskurs.
5. Utrede en målrettet KompetanseFUNN-ordning. Ordningen må bidra til at investeringer som ikke ville skjedd uten støtte gjennomføres, særlig i små- og mellomstore bedrifter.
6. Vurdere å utvide ordningen med bedriftsintern opplæring, slik at flere bedrifter som er midt i en krevende omstilling kan få støtte for å gi sine ansatte opplæring.
7. Gi økt støtte til Kompetansepluss. Gi økt støtte til arbeidsplasser som gir opplæring til de ansatte i grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning, muntlig, IKT og norsk for fremmedspråklige.
8. Utvikle en nasjonal digital portal som gir oversikt over alle videreutdanningstilbud i de ulike regionene, for eksempel på plattformen utdanning.no. Gjøre det mulig for interaktiv kommunikasjon mellom virksomheter, næringsklynger og utdanningsinstitusjonene, slik at virksomheter kan få hjelp av kompetansemeglere til å kartlegge sine kompetansebehov og bestille det de trenger fra utdanningsinstitusjonene.
9. Vurdere om etter- og videreutdanning skal inkluderes i meritteringssystemet for vitenskapelig ansatte. Det innebærer at det utvikles indikatorer for etter- og videreutdanning.
10. Foreslå å «dele» Lånekassen i to. Det betyr å innføre en målrettet ordning for utdanningsgrupper hvor behovet for videreutdanning er særlig stort, for eksempel fagarbeidere i enkelte bransjer. Disse yrkesgruppene skal tilbys et tilleggslån fra Lånekassen dersom de gjennomfører videreutdanning.
11. Tilby voksne i videregående opplæring et tilleggslån for å gjennomføre utdanningen. Vurdere å øke stipendandelen for denne utdanningsgruppen, og om grensen for støtte fra Lånekassen skal heves fra dagens grense på 8 år.
12. Fjerne regelen om at støtte fra Lånekassen ikke kan gis til folk med lavere enn 50 prosent progresjon, og heller innføre en ordning der lånet graderes etter progresjon. Det gjør det mulig for flere å ta mer utdanning på deltid ved siden av jobb.
13. Heve aldersgrensen for redusert studiestøtte fra dagens 45 år, slik at flere kan ta mer utdanning og stå i jobb lenger. Vurdere om man skal kreve at vedkommende over 45 år må forplikte seg til å tilbakebetale i større avdrag eller i en kortere nedbetalingsperiode.