Jeg skal være dønn ærlig: Det har ikke vært enkelt å forsvare nærpolitireformen

Vi nordmenn er glade i det bestående. For en konservativ politiker er det fint. Vi har en forkjærlighet for alt fra gamle tradisjoner, skikker, kunstverk, bygg og farkoster. Men vi er også fascinerende opptatt av regler og strukturer, enten det er kommunegrenser, forsvarsstrukturer, åpningstidsregler eller offentlige virksomheter. Tar du FM-radioen fra en nordmann, tar du livsgleden fra ham med det samme. Jeg har til og med hørt om et fakkeltog for å bevare et skattekontor.

Det er imidlertid ikke alle strukturer som er verdt å tviholde på.
Omleggingen av Posten er et godt eksempel. For 17 år siden vedtok Stortinget å innføre «post i butikk». Nedleggelsen av 600 postkontorer ble av mange oppfattet som et frontalangrep på distrikts-Norge. I dag er det knapt noen som ønsker seg tilbake.

En av de største strukturendringene som gjennomføres i dag, er politireformen. Antallet politidistrikt halveres for å gi sterkere ledelse. Lensmannskontorer med lav bemanning legges ned for å få flere operative politifolk.

Både postreformen og politireformen har én ting til felles: Endringene er åpenbart riktige, men de er ikke selvforklarende. Hvordan kan færre lensmannskontor gi et mer lokalt politi?
For å forstå politireformen, må man tilbake til utgangspunktet: Politiet i Norge var rett og slett ikke organisert godt nok. Særlig politiets beredskap fikk stryk. Et tomt lensmannskontor gir ingen trygghet.

Det som derimot gir trygghet, er operative politifolk på patrulje. Som kan jobbe med forebygging. Som kan etterforske. Som kan nå raskt frem til en farlig hendelse. Politireformen gir oss dette.

Jeg skal samtidig være dønn ærlig: Det har ikke vært enkelt å forsvare reformen. Nedlagte lensmannskontorer feires ikke med fyrverkeri, og løfter om «robuste fagmiljøer» smelter ingen hjerter. Det blir heldigvis enklere og enklere for hver dag som går. Nå begynner nemlig de synlige resultatene å dukke opp.

Her er kan du lese noen ferske eksempler.

Alt vil selvsagt ikke gå 100 prosent på skinner. Og justeringer kan bli nødvendig underveis. Men jeg drister meg likevel til en spådom: Om noen år kommer vi til å se tilbake på politireformen på samme måte som innføringen av «post i butikk». Ingen vil savne de stengte dørene på lensmannskontoret.

Dette innlegget er et utdrag av en kronikk som først ble publisert i Bergens Tidene 21. februar 2017. Les hele kronikken her.

Se også: Ap vil inn i regjering med Senterpartiet som er mot reformen. Hva vil da skje med norsk politi?